Silo

Pokker.

LEGG BOLLEN OPP NED. BRENN LAPPEN.

Jeg er endelig på vei hjem. Jeg ville bare se til deg.

- En stor dag. - Ja, det var det.

- Alt i orden? - Ja.

Du gjorde en bra jobb i rådet. Det er begynnelsen på noe stort.

Det lukter røyk her.

Jeg likte ikke suppen, så jeg varmet litt pizza.

- OK… God natt. - God natt.

Lappen i seg selv er ikke et problem.

Problemet er at hun bestemte seg for å lyve for deg.

Medisinen kan bare slette det som var,

men om hun ikke stoler på historien vår, har vi et problem.

Du er fortelleren hun må stole på, Camille.

Hvorfor tar dette så lang tid?

Du sa én måned, toppen to.

Vi har 352 år med data som viser at protokollen er effektiv.

For det meste. Når den implementeres korrekt.

Seks siloer har effektivt gjennomgått justeringer, også denne, for 140 år siden.

Og individer har blitt utpekt over tid.

Frustrasjonen din er notert.

Mens det stort sett har vært effektivt, er det visse unntak.

Aparte individer, som Juliette Nichols, har trengt ekstra behandling.

Du jobber med et slikt individ, Camille.

Nå føles det bedre.

Deler av hennes hjemkomst er igjen i underbevisstheten.

Fortsett med medisinen i to uker til.

Styrk sikkerheten rundt henne og øk din innsats

for å overbevise Nichols om at hun kan stole på deg.

Fem mil utenfor Cartersville.

Fantastisk utsikt over solnedgangen over Pine Mountain.

Vi hadde hester og ender og geiter.

To bulldogger.

Verdens sinteste hunder.

De jaget oss fra porten til huset hver gang vi gikk av bussen.

Da jeg sa jeg var blitt bulldogg-maskoten for University of Georgia…

Ikke bekymre deg.

- Hva? - Du lo så mye at du…

At du tisset på deg.

Jeg virker ikke som en grei søster.

Mamma het Grace.

Pappa…

William.

Vær så snill… Jeg beklager, Donald…

- Jeg vet ikke hva jeg skal si. - Nei.

Ikke vær lei deg. Jeg er lei meg.

Faen.

- Alt i orden? - Jeg pleier ikke å banne til maskiner.

Man kan vise sinne mot verre ting. Dessuten er det maskinens egen skyld.

Bra. Ikke bekymre deg for det.

Alt i orden?

Ja. Søsteren min er her.

Kroppen hennes er her.

Jeg har snakket med henne hver eneste dag i 30 år,

men hun ser på meg som om jeg er en Uber-sjåfør.

Er du Daniel?

Jeg har ventet på deg. Jeg er Victor Crnkovich.

Charlottes lege.

- Hei. - Hei. Det er fint å møte deg.

Det er dessverre min skyld at hun ikke husker deg.

BASERT PÅ BOKSERIEN SILO AV HUGH HOWEY

Medisinen virker som en vindebro mellom henne og minnene hennes.

En sikkerhetsinstallasjon mellom oppe og nede.

Brukes den for lenge, vil broen være heist opp permanent, og hun vil miste minnene.

Men når hun er sterkere, kan vi stoppe medisinen,

senke broen, gå over og velge… faktisk velge

hvilke minner vi henter og hvilke vi lar ligge.

Gikk det med vindebroen rett over hodet på deg?

Nei.

Jeg vet ikke. Ja…

Jeg hadde ikke planer om å ha en slik samtale i dag.

Hvordan får hun minnene tilbake når dere senker broen?

- Vi forteller historien om og om igjen. - Historien hennes?

OK.

Hvorfor er det menneskene som styrer verden og ikke apene?

Jeg vet ikke. Tommelens opposisjon.

Bedre motorikk. Større hjerne. Mindre hår.

La oss prøve noe. Hva gjør du hele dagen?

Nå for tiden ringer jeg fremmede og tigger om penger.

Ja, du tar kontakt med folk og forteller en historie.

Du gir mening til data.

Vi gjør det. Vi forteller historier, skaper mening. Det er vår kraft.

Du, jeg og Charlotte, vi er bare en rekke historier vi har fortalt oss selv.

Minnet er vår interne biografi.

Informasjon vi har gitt mening for å fortelle oss hvem vi er.

Medisinen har slettet Charlottes historie.

Vi kommer til å stoppe medisinen, og minne for minne

vil du kunne fylle hennes historie igjen.

- Minne for minne? - Ja, om en kjærlig søster,

en fantastisk pilot. Selv oppdragene i Iran, men du har et valg denne gangen.

Du kan velge ikke å lamme henne med hele sannheten.

Med traumet om hva som skjedde med skvadronen. Du kan la det ligge.

Kan jeg fortelle en løgn? Vil hun tro meg?

Hvorfor vil du lyve?

Hun har tanker om meg jeg vil hun skal glemme.

Du kan innplante en løgn. Det vil kreve mye tid og energi.

De ekte minnene tennes raskere, for de er alt der, hun ser dem bare ikke.

Du vil trenge objekter for å gi henne minnene.

Objekter fra livet hennes, fra barndommen.

Minnet er i kroppen, ikke bare i hjernen.

Det ligger i lukten av fortiden, i meninger vi skapte i objekter som små.

Vi bruker dem som snarveier for å få fart på nervebanene.

Foreldrene våre døde da vi var små.

Vi flyttet til tanten vår. Vi har ikke mye fra barndommen.

Beklager, men det er noe mer der mellom ettallene og nullene.

Det er ikke bare nerveceller og fiber, men noe annet. Noe mystisk, som…

En sjel. Og det har verken jeg eller andre noen kontroll over.

Omtrent 10 % av tiden, så virker det ikke.

Men hun reagerer bra, så du har all grunn til å håpe.

OK? OK.

PAKTEN

Beklager at jeg forstyrrer, men det står en dame her.

Hun har fylt inn en savnet-rapport, men vil ikke gå.

Det er ikke bare en vanlig savnet-rapport.

- Personens navn? - Orla Kent.

- Søsteren min. - Skyggen til forrådsjefen?

Jeg så henne på rådsmøtet i går. Jeg snakket med henne.

- Er hun savnet? - Hun kommer hver kveld etter jobb.

- Men ikke i går. - Kanskje hun dro rett hjem og la seg?

Hun ville sendt beskjed. Foreldrene mine er gamle.

De bekymrer seg. Det er avtalen vår. Siden vi var små.

Aldri noen grunn til å bekymre seg.

Jeg vet du har det travelt,

ting som er viktigere for alle andre i siloen, men noe er galt. Jeg føler det.

Jeg løy for foreldrene mine. Sa at Orla var hos meg i natt.

Jeg kan ikke lyve igjen.

OK.

OK.

Takk.

MÅ HA TAK I ORLA KENT. HUN MÅ TA KONTAKT MED SØSTEREN.

Det er som Frankenstein.

- Crnkovich? - Nei, meg.

Han ber meg ta en handlevogn inn i hjernen hennes,

velge ut deler, bygge opp igjen sjelen hennes.

Vel…

Hvem er vi, om ikke summen av våre minner?

Du har nok rett.

Jeg vil gjerne se til henne, om det er greit for deg.

Noen blader og sjokolade til en skadet soldat, er det minste jeg kan gjøre.

For all del.

Daniel.

- Hei. - Helen.

- Hei. - Hei.

Har du møtt Anna Thurman? Helen Drew.

Ikke offisielt.

Alle sier din mors argumenter er sikre som banken etter at hun ansatte deg.

Helen og jeg endte tilfeldigvis opp på en date.

Ikke en date.

Jeg hørte om søsteren din.

- Jeg ville bare si hvor leit det er. - Takk.

Er hun ved Walter Reed?

Nei, de har flyttet henne til Heidi Stensen Clinic.

Wow. Noen må ha trukket i trådene.

En pilot har nok ikke så mye penger liggende.

Dr. Crnkovich har behandlet veteraner gratis i mange år nå.

Ja, han har vel det. De første prøvene ble gjort på innsatte

fra land som står i så stor gjeld til USA at de ikke kunne si nei.

De andre ble gjort på førsteårsrekrutter, som ikke har noe de skulle sagt.

I begge tilfellene slettet han de aller fleste av minnene deres.

Han lot traumatiserte veteraner få glemme det grusomme de så.

Han lot kriminelle glemme at de var kriminelle og ta sin plass i samfunnet.

Men han bestemmer hva folk skal huske. Bekymrer ikke det deg?

Det er litt mer komplisert enn det.

Og hun er søsteren min. Jeg har vært bekymret siden hun ble pilot.

Er det kynisk å si at han bruker skadde soldater til å teste sine teorier?

Victor mistet sin kone og barn i en bilulykke da han sovnet ved rattet.

Han kjenner traumer bedre enn mange.

- Ha det godt og hils Charlotte fra meg. - Takk.

Møtte du en journalist og trodde det var en date?

- Politikere og journalister er… - Det er en transaksjon.

- Jeg var… - Distrahert?

I tillegg til å være vakker, er hun også flink i jobben.

Selv om det er en dårlig jobb.

- Jobber hun ikke i The Post ? - Hun har ikke vært der på et år.

Hun oppførte seg ikke godt nok. Nå jobber hun for en snuskete tabloid.

Men hun er journalist. Hun fikk det hun ville, og du fikk ingenting.

Hva fikk hun?

Du sa hvor Charlotte er.

Hun fikk det gratis.

FØRSTE RÅDSMØTE… …I KAFETERIAEN

Hun ba deg ta hele boksen… for hell.

OK?

"Du ville ha sannheten. Sannheten er at jeg er glad i deg.

Frykt ikke. Forrådet er flinke."

Borgermester?

Borgermester?

Mrs. Sims ba meg registrere all aktivitet.

Gå til forrådet. Uten mer armeringsjern, vil ikke trappen være klar

før til barnebarna deres.

Ta over for meg.

- Du må snakke med henne. - Det kan jeg ikke.

Hun ba om hjelp.

Jeg kan ikke.

OK. Kanskje jeg bør sjekke med noen.

- Det er trygt nok å gå ned, men… - Hvem skal du sjekke det med?

- Jeg er borgermesteren. Jeg har en vakt. - Teddy.

- Hva skjer? - Borgermesteren vil gå ned.

- Hvorfor vil du gå ned, borgermester? - Må jeg gi deg en grunn?

Jeg har ansvaret for å reparere trappen. Ingen får gå uten min tillatelse.

- Du vet at jeg ikke husker deg. - Jeg vet det.