Rise of Empires: Ottoman

ADRIANOPEL

NI ÅR FØR BELEIRINGEN

-Hvor er prinsen? -I sine gemakker, sultana Mara.

Mehmet.

Det gjør meg så vondt.

Det går bra.

Din mor vil alltid være en del av deg.

Jeg kjente henne knapt.

Jeg husker ikke hvordan hun så ut.

At jeg lever i fortiden, gagner ingen.

La meg vise deg noe.

Kom.

Forfedrene så blodmånen som et jærtegn om store omveltninger.

Husk denne blodmånen, Mehmet.

Du vil se den igjen når du trenger den som mest. Når alt virker tapt.

Sent i april gjør romerne et desperat vågespill:

De overrumpler den osmanske flåten i Det gylne horn.

De blir møtt med kanonbombardement.

Og angriperne blir brått de angrepne.

Guvernør, tror du på spådommer?

Jeg tror på Guds ord.

En gang i fordums tid hadde min forfader Osman en drøm.

Et mektig tre reiste seg fra bakken.

Fra dets røtter skjøt fire fjellkjeder frem,

og deretter fire elver.

Og rundt de elvene vokste vakre, glitrende byer frem.

Det mektige treets blader ble til blanke sverdblad.

Et brått og mektig vindkast vendte alle sverdene mot én by...

Konstantinopel.

Våre sverd står nå vendt mot Konstantinopel.

Keiseren vil snart kjenne hvor dypt de skjærer.

EN ORIGINALSERIE FRA NETFLIX

Ethvert rike er tuftet på blod, jern, fremgang og erobring.

I 1453 utkjempet den romerske keiseren Konstantin XI

og den osmanske sultanen Mehmet II et voldsomt slag om Konstantinopel.

Tjuetre hærer har forsøkt å innta den legendariske byen. Alle mislyktes de.

Én hersker vil stå seirende igjen

og endre historiens gang de kommende 300 årene.

For at ett rike skal stige frem, må et annet bukke under.

DET GYLNE HORN

DAG 24 AV BELEIRINGEN

Genueserne i Galata advarte tyrkerne om det forestående angrepet.

Det straffet seg stygt for bysantinerne. Det mislyktes totalt,

samtidig kostet det dem 200 mann de ikke hadde råd til å tape.

Det er i dette øyeblikk det går opp for begge sider

at ingen nåde vil bli bedt om, og ingen nåde vil bli gitt.

Overgivelse var ikke lenger en mulighet. De måtte stå i dette til siste slutt.

Dø eller seire, noe annet alternativ finnes ikke.

Nyss om forsvarernes mislykkede bakhold og deres grusomme skjebne

får hele Konstantinopel til å skjelve.

Det løgnaktige svinet Lomellini forrådte oss.

Han skal få sin straff.

Sa jeg ikke at katolske leiesoldater er upålitelige?

Du snakker om tillit? Så fortell oss om dine nattlige eventyr utenfor muren!

-Trå varsomt, genueser! -Mine herrer!

Det er du som bør trå varsomt, din slange.

Slutt!

Dere kjekler som barn mens vårt rike kjemper for sitt liv.

Fortsetter dere med dette tøvet, kan vi like gjerne overgi oss til tyrkerne.

Sultanen får has på oss hver gang, og tiden renner ut.

For dem også. Hver dag de må stå der ute, er en ny bør på sultanens skuldre.

-Hjelpen vil komme. -Daglig går det rykter om en flåte...

Rykter som spres av våre egne spioner.

Med en kjerne av sannhet. Venezia har lovet oss hjelp.

-Så hvor er den? -Den kommer.

Og murene vil holde stand, slik de alltid har gjort.

Hold årvåken utkikk. Send ut et letemannskap etter flåten.

Konstantin er svært så var på den historiske betydningen.

Vel regjerer han over restene av et mektig rike,

men han er den eneste som med rette kan hevde å være den romerske keiseren...

La meg være i fred.

...med politisk avstamning helt tilbake til Augustus.

Han var sitt ansvar svært bevisst, og i så måte av den gamle skolen.

Konstantinopel hadde eksistert så lenge at den var nedlesset i spådommer.

En av dem var at byen ville bli grunnlagt

av en keiser ved navn Konstantin, hvis mor het Helena,

og at byen ville gå tapt under en keiser med samme navn og samme mor.

Uheldigvis passet Konstantin XI godt til denne beskrivelsen.

Jeg nekter å bli den Konstantin som mistet Guds by.

Skjebnen til det 1 100 år gamle riket og dets hersker vil om få uker besegles.

Krigen er fastlåst, begge sider setter alle kluter til.

Og gamle uenigheter gjøres opp.

FORRÆDER

MAI 1453

Beleiringen går inn i sin andre måned. Den osmanske leiren preges av fortvilelse.

Kampene blir mer brutale enn noensinne.

De kommende ukene gjør Mehmets styrker en rekke angrep mot byen.

Men hver gang avverges de av de svært skadde, men fortsatt hele murene,

samt forsvarerne, under Giustinianis ledelse.

Det er slett ikke sikkert at beleiringen lykkes.

Flere ganger er osmanene på nippet til å gi opp.

Bare logistikken i å organisere en hær på 1400-tallet,

mengden mat man må kreve inn fra bøndene for å fø soldatene,

og andelen av landets rikdom som må gå til våpen og lønn,

for ikke å snakke om livene som går tapt.

Folketall på 1400-tallet var langt lavere enn i dag.

Hver død talte mer, om du vil.

Hver var én færre som dro hjem til gården, én færre som betalte skatt.

Livsgrunnlaget for én familie. Så det var et veldig sjansespill.

Samtidig, bak murene, blir forsvarerne stadig mer slitne, murene svekkes,

matforrådene tømmes...

Fortvilelsen øker for hver dag som går.

Malerier av Konstantinopels helligste relikvier

stilles ut langs bymuren under den osmanske beleiringen.

Helgenbildene av Kristus Pantokrator og Jomfru Maria

bæres rundt for å oppmuntre troppene.

Jomfru Maria hadde jo berget byen mang en gang, ikke minst fra muslimske hærer.

Det var nok skremmende,

men begge sider var åpenbart sikre på at Gud sto dem bi.

Så beleiringen gikk inn i en ny fase med blodigere angrep,

mer innbitte taktikker, og stadig mer brutale kamper.

Middelalderkrigføring var mer fysisk av natur.

Visst fantes det skytevåpen og buer som kan drepe på avstand.

Men for det meste var det nærkamp, med sverd, økser og spyd.

Når man ser for seg det rent fysiske aspektet...

Kreftene som må til for å plante en øks i et hode, eller gjennombore dem...

Du ser noen inn i øynene,

og ser hvilken skade våpenet ditt gjør dem,

vel vitende om at om få sekunder kan det samme ramme deg. Skummelt.

UKE 6 AV BELEIRINGEN

Italieneren på murene, Giustiniani...

Han må vi få has på. Han terger meg.

Intet ville gledet meg mer enn å ta hånd om ham egenhendig.

Jeg beundrer din entusiasme, pasja Zaganos, men det trengs nok ikke.

Hva har du i tankene?

Herre!

Giustiniani!

Har pasja Zaganos gått fra vettet? Hva er det han driver med?

Giustiniani!

Jeg har en beskjed fra selveste sultanen!

Sultan.

Du er altså det genuesiske marerittet som hjemsøker murene.

-Jeg er blitt kalt verre ting. -Sjørøver?

Du og bandittpakket ditt har kostet meg mange menn,

-men vunnet min respekt. -Du smigrer meg, sultan.

Jeg tilbyr fornuft, leiesoldat.

Er det smiger du ønsker deg, kan du dra hjem til dine klynkende arbeidsgivere.

De er for opptatt med å henrette osmanske fanger.

Dette er ikke din kamp.

Du er en lykkejeger. Jeg vil tilby deg det du jakter på.

Det er i seneste laget for slikt, sultan.

Det ryktes at keiseren har tilbudt deg øya Lemnos, skulle du sikre ham seieren.

Keiseren har lovet bort samme øy til tre andre som kjemper ved din side.

Visste du det?

Keiser, dette er uakseptabelt. Hvordan kan vi vite at han ikke forråder oss?

Vi skyter dem og får det overstått!

Se rundt deg, soldat. Du kan ikke vinne dette slaget.

Jeg trenger ikke vinne.

Det er bare et tidsspørsmål før den kristne hær kommer.

Og dem beseirer du aldri.

Mehmet oppmuntret etter alle kunstens regler.

Han forsøkte til og med å friste Giustiniani

vekk fra Konstantinopel og inn i sin tjeneste. Han tilbød ham rikdom.

Forlat forsvarsverkene nå, så vil du og dine menn overøses med land og rikdom.

Jeg gjør deg til guvernør av alle De egeiske øyer, støttet av min hær.

Der får du frie tøyler, og ingen skatt.

Mitt tilbud vil gjøre deg rikere enn keiseren selv.

Hva i all verden snakker de om?

Si meg, sultan...

Hva forhindrer meg i å kappe av deg hodet, og få en slutt på dette her og nå?

Soldat...

Jeg forventer svar før solnedgang.

-Zaganos tilkalte meg ved navn. -Så da kommer du pilende, som ei hore?

Ærede Loukas! Han hevet et hvitt flagg.

-Det gagnet oss å høre hva han ville si. -Og det var?

Pasja Zaganos ba meg ta med mine menn og dra.

-i bytte for hva? -For våre liv, min herre.

Han ville skåne oss dersom vi flykter.

Med osmanske skip i Det gylne horn, og Mehmets hær utenfor byens landmurer,

tvinges romerne nå til å forsvare Konstantinopel på to fronter.

Byen er ennå preget av blodige etterdønninger

etter det mislykkede romerske angrepet i havnen.

Folket i Konstantinopel var rasende over angrepet,

men vondt ble verre da de innså at en del sjøfolk ble tatt til fange.

For Mehmet spiddet dem på staker utenfor murene.

Forsvarerne reagerte med å henge tyrkiske fanger fra brystvernet.

Det utviklet seg altså til en grusomhetsspiral mellom de to sidene

idet beleiringen gikk sin gang.

Seks uker ut i beleiringen er begge sider på bristepunktet.

Stunden var preget av sorg og kaos.

Men det var også enkeltøyeblikk preget av varme, mot, og...

Opp med deg!

...oppofring.

Slutt!

-Han er skadd! -Da unner jeg ham et sverdslag.

Nei! Eier du ikke barmhjertighet?

La meg stelle såret hans.

Paven din vil gjengjelde ondt med godt.

Kanskje en god gjerning som dette vil hjelpe oss i vår sak i Guds åsyn.

Jeg trodde ikke du ville komme.

Jeg holder alltid mine løfter.

Jeg tar deg med hvor enn du måtte ønske. Skipet mitt venter i havnen.

Hvis vi overlever.