Rise of Empires: Ottoman

28. MAI 1453

UKE 8 AV BELEIRINGEN

Få timer før Mehmets siste angrep rystes begge sider av et illevarslende syn.

KONSTANTINOPEL DET ØSTROMERSKE RIKETS HOVEDSTAD

Hvorfor har Gud sviktet oss?

-Er vår skjebne å bli ofret til osmanene? -Byen er ennå ikke tapt, herre.

Ja, den venetianske flåten er på vei.

Kommer de ikke i morgen, hjelper det lite.

Rykter om den 40 skip store flåtens snarlige ankomst har versert i ukevis,

men hvor den faktisk oppholder seg, er uvisst.

De fleste klamret seg nok til håpet.

Fra naturens side håper man vel alltid at hjelpen vil komme.

"Vesten kan da ikke glemme oss!"

De visste at Venezia hadde bestemt at de skulle sende både flåte og soldater.

Så flåten skulle være på vei.

Hver dag går de opp for å speide etter den, hver bidige dag,

men den kommer aldri.

Vi kan holde tyrkerne unna, keiser. Det sverger jeg.

Giustiniani?

Murene vil holde.

Tyrkerne har lidd store tap ved hvert angrep.

Det er ikke meg du må overbevise, kjære Giustiniani.

Min tro er ett med denne byen.

Det trenger ikke slutte slik, keiser.

Jeg har gode venner i Galata, som tilbød meg å få oss...

Få deg og ditt hoff ut av byen.

Forlate byen? Nå?

Ingen skam i det.

Vil du flykte fra kampen?

Dette er selvmord! Tyrkerne halshogger oss.

-Det kan jeg ta meg av, kujon! -Hei!

Du ville vel aldri latt din keiser og dine landsmenn i stikken en stund som denne?

Jeg er selvfølgelig bare opptatt av keiserens trygghet.

Hvis dette blir slutten på det romerske riket, skal jeg forsvare det til slutt.

Enhver som elsker meg, og sitt rike...

Trekk sverdet og følg meg i kampen!

I disse skjebnetimene skriver vi vår egen historie!

EN ORIGINALSERIE FRA NETFLIX

Ethvert rike er tuftet på blod, jern, fremgang og erobring.

I 1453 utkjempet den romerske keiseren Konstantin XI

og den osmanske sultanen Mehmet II et voldsomt slag om Konstantinopel.

Tjuetre hærer har forsøkt å innta den legendariske byen. Alle mislyktes de.

Én hersker vil stå seirende igjen

og endre historiens gang de kommende 300 årene.

For at ett rike skal stige frem, må et annet bukke under.

Tyrkerne vil fokusere angrepet på landmuren.

St. Romanus-porten vil bli hovedmålet.

Kanonene deres har nesten knust den, og de har stilt opp styrkene sine rett overfor.

Den må vi forsvare med alt vi har. Der.

Ærede Giustiniani, vi skal bistå med alt vi har.

Vi vil trenge alle stridsdyktige menn.

De gamle og presteskapet kan forsvare sjømuren.

Ærede Loukas...

Ettersom tyrkerne kommer,

må dine kanoner omgående flyttes til St. Romanus-porten.

Det er utelukket. De forsvarer muren langs Det gylne horn.

-Du vet jo at skipene deres står klare. -De kommer ikke fra Hornet.

Det er for farlig. De vil storme denne porten.

Jeg trenger alle kanonene dine der.

Du finner nok en løsning også uten mine kanoner, lord Giustiniani.

Du er jo vårt militære geni.

Er du ikke?

Det var ikke et spørsmål.

Jeg tar ikke ordre fra katolske sjørøvere.

Jeg har drept flere hundre i løpet av beleiringen.

-Én til gjør ingen forskjell for meg. -Nok!

Vi har ikke tid til smålig kjekling.

Du får dine kanoner, Giustiniani. Men få slutt på dette nå.

Vi gjør opp når tyrkerne er borte.

Vi mennesker skal alltid kjekle, selv stilt overfor utslettelse.

Konstantin må roe gemyttene mellom Giustiniani og Notaras,

og få det til å gå opp for dem at de står overfor noe verre.

Herre, kaptein Tommaso har presserende nyheter.

Send ham inn.

Tre og en halv uke tidligere ba Konstantin utkikksposter om å speide etter flåten.

Deres snarlige ankomst kunne bli byens redning.

Vi løp langs blokaden, herre.

Vi speidet ut mot havet fra soloppgang til solnedgang.

Men vi så ingen skip.

Disse dystre nyhetene betød at den venetianske flåten var minst en uke unna.

Romerne var overlatt til seg selv.

Takk, kaptein.

Konstantin kunne ikke overgi seg.

Han kunne ikke gi opp, for på hans skuldre hvilte

ikke bare hans egen stolthet og håp for seg selv og familien...

Han var selve legemliggjørelsen av noe som var satt i gang

tusen år tidligere, da hans navnebror Konstantin den store grunnla byen.

Som oppkalte den etter seg selv.

Frem til 1400-tallet hadde det vært en nesten sammenhengende rekke

av keiserdømme og kristendom. Det var for mye for én mann å forsake.

Konstantin sa: "Dette er mitt folk, og jeg lar dem ikke i stikken for å dø."

"Jeg skal lede dem og dø ved deres side."

29. MAI 1453

Dagen kommer. Før daggry den 29. mai.

Mehmet innser at det er nå eller aldri.

Mehmet beordrer kanonene om å forsterke bombardementet av de svekkede murene.

Et genuesisk skip står klart til avreise ved Det gylne horn.

-Ta med de du kan, og reis til Chios. -Nei, jeg forlater deg ikke!

Hvis du er glad i meg, reiser du.

Det vil gi meg styrke å vite at du er trygg.

Lov meg...

Lov at du vil møte meg på Chios.

Gå, nå.

Jeg tror en lønnsøkning er på sin plass.

Send svina til helvete!

Til helvete!

Giustiniani og hans gjenværende menn

stiller seg mellom inner- og yttermurene ved St. Romanus-porten.

Snart vil de stå midt i en slagmark.

For de genuesiske leiesoldatene og deres leder fins det bare to utfall:

Seier eller død.

Tjuetre hærer har prøvd å innta denne byen...

Alle mislyktes de!

Min egen far falt ved disse murene, med mange av deres fedre ved sin side.

I kveld skal vi hevne dem!

Det er Allahs ønske.

Profeten sa:

"Du skal erobre Konstantinopel!"

"Hvilken praktfull leder hennes regent vil være."

"Og hvilken praktfull hær den hæren vil være."

La oss oppfylle vår skjebne.

Og da...

...skal vi med våre hender og hoder hamre ut en ny tidsalder fra asken.

Allahu akbar!

Det røde eplet skal skjenkes de troende. Allahu akbar!

Mehmet visste hva som måtte gjøres, og når.

En seier fører jo med seg rikdom.

Men det vil jo også appellere til soldatenes religiøse side.

"Gud vil hjelpe oss til seier."

Han gjorde også seg selv til samlingsmerke.

"Jeg er med dere, derfor vil vi seire."

Bak Konstantinopels murer forbereder keiseren sine menn.

Slaget vil avgjøre byens skjebne.

Menn!

Dere vet hva som venter dere utenfor disse murene.

Vær ikke redde.

Vi er privilegert som får forsvare byen Konstantin den store bygde fra grunnen!

Vi er beskytterne som holdt den islamske svøpe unna Europa i tusen år.

Hvis det mektige romerske rike må gå under i natt...

...skal det ikke skje uten kamp.

Slip sverdet og herd sjelen, for vi skal kjempe som brødre, som romere!

Augustus,

Justinian,

Konstantin...

De vil følge med!

Konstantin holdt en flott tale rett før slaget.

Han talte både til italienere og bysantinere,

og minte især bysantinerne på hvem deres forfedre var:

De store romerske heltene.

Han gir dem en oppildnende påminnelse: "Vær deres forfedre verdig."

Det var nok på dette tidspunktet at det for alvor gikk opp for ham.

Han var villig til å dø for det han trodde på.

La klokkene kime.

Send Bashi-bazoukene.

Send Bashi-bazoukene.

Fremad marsj!

Angrip!

Bashi-bazouk betyr bokstavelig talt "gale hoder".

De ville, men uforutsigbare frivillige utgjør Mehmets første bølge av angripere.

Før soloppgang angriper de i bølger.

De mest unnværlige ble sendt først.

De var kanonføde.

Gjør dere klare!

Spenn!

Sikt!

Slipp!

Slipp!

Slipp!

Første bølge med kanonføde varte faktisk i noen timer.

Forsvarerne var slitne etterpå,

mens osmanene forberedte sin andre offensiv.

Send soldatene.

De disiplinerte osmanske soldatene

var av et ganske annet kaliber enn Bashi-bazoukene.

De var Balkans mest fryktede hær.

Bruken av leiesoldater, eller utenlandske eksperter, overses ofte.

Det ses bare på som et sammenstøt mellom kristne og muslimer.

Folk av begge religioner, fra hele verden, solgte sine tjenester til høystbydende.

Sikt!

Slipp!

Sikt!

Angrip!

Slipp!

Avfyr bombardene!

Giustiniani bygger om små kanoner til provisoriske hagler.

Osmanene lider store tap, men presser på.

Giustiniani og hans menn styrter ut fra yttermurenes bolverk, og ut i vollgraven.

Tyrkerne kan ikke måle seg med Giustiniani, herre. Det er fortsatt håp.

Mehmet sender bølge etter bølge med tropper, men etter fire timers kamp

får forsvarerne overtaket, og osmanene greier ikke å bryte gjennom murene.

Vi må trekke oss tilbake og omgruppere.

Vås.

-Vi taper kampen. -Angrip på nytt.

-Vi har bare janitsjarene. -Så send dem!