Rise of Empires: Ottoman

DET KONGELIGE HAREM

TO ÅR FØR BELEIRINGEN

Sultana Mara, sultanen har kommet.

Hit?

Altså... Nei, jeg...

Han venter i samlingssalen.

Si til sultanen at jeg kommer så raskt mine føtter kan bære meg.

Takk, sultana.

Mara Branković var en av 1400-tallets viktigste figurer.

Mehmet næret en dyp respekt for henne.

Hun var helt sentral, og var i slekt med alle.

Både Konstantinopels kongefamilie og Serbias fyrstehus,

samt et utall kontakter i Vesten.

Hun var bindeleddet mellom slaverne, grekerne, osmanene og Vesten.

Mehmet...

-Å, som jeg har lengtet etter deg! -Moder Mara.

Hva er i veien?

Da jeg kom hit som lite barn, behandlet du meg som ditt eget.

Vennlige ord, som bærer bud om noe dystrere?

Jeg frigir deg fra haremet.

Far er borte, så jeg skjenker deg friheten.

Du vil ha meg vekk?

Nei, men det er på tide at du reiser hjem til Serbia.

Du får janitsjareskorte hjem ved ukens slutt.

Du kan ikke gjøre dette!

Jeg har min familie her!

Jeg har min plass her, som din tjener.

Du skal tjene meg. I Balkan.

Jeg trenger deg, Mara. Hvem andre kan jeg stole blindt på?

Selv om hun kunne trukket seg tilbake etter Murads død,

ble Mara Branković en viktig rådgiver ved Mehmets hoff.

Du blir min røst og mine ører i Vesten idet skjebnetimen nærmer seg.

Konstantinopel?

-Så snart? -Slik må det bli.

Svikter jeg, mister jeg tronen, og kanskje livet.

Men seirer jeg, moder Mara, blir jeg den nye Cæsar.

I så fall, vær så snill...

Før jeg drar, hør mitt råd.

Gransk din fars nederlag.

Og hans forgjengeres.

La deres nederlag sikre din seier ved Konstantinopels porter.

EN ORIGINALSERIE FRA NETFLIX

Ethvert rike er tuftet på blod, jern, fremgang og erobring.

I 1453 utkjempet den romerske keiseren Konstantin XI

og den osmanske sultanen Mehmet II et voldsomt slag om Konstantinopel.

Tjuetre hærer har forsøkt å innta den legendariske byen. Alle mislyktes de.

Én hersker vil stå seirende igjen

og endre historiens gang de kommende 300 årene.

For at ett rike skal stige frem, må et annet bukke under.

I to uker bombarderer den osmanske sultan Mehmet II Konstantinopel

med det største artilleriangrepet så langt i historien.

Mehmet sender sine elitestyrker rett inn i keiser Konstantins forsvarsverker,

langsmed byens urgamle steinmurer.

Forsvarerne, ledet av den italienske lykkeridderen Giovanni Giustiniani,

avverger alle angrep.

Murene står fortsatt støtt.

Men slaget om Konstantinopel utkjempes på flere fronter.

Ser man på geografien, er Konstantinopel nesten helt omgitt av hav,

så det må en sjøstyrke til for å få kontroll over området rundt.

Den fronten er kilde til mye uro, da den kan avgjøre hele beleiringen.

Konstantinopel anses for å være den best befestede byen i middelalderen.

Men den har én svakhet:

de svakere og dårligere beskyttede murene mot havet langs Det gylne horn,

et sund ved byens nordøstre side.

Det gylne horns åpning har én forsvarer:

en kilometerlang, tykk kjetting av støpejern.

Tyrkernes digre flåte kommer seg ikke inn i Det gylne horn

på grunn av en diger lenke trukket fra Akropolis

og helt til den genuesiske kolonien, Galatatårnet.

Om et fiendeskip nærmet seg, strammet de kjettingen,

slik at kjettingen sperrer innfartsåren.

Flåten på motsatt side beskyter så skipene som står fast.

Når vennligsinnede skip kommer, senkes lenken, slik at de slippes inn.

Den romerske flåten på skarve 30 skip ligger trygt i havn i Det gylne horn.

Mehmet har lest om de 23 mislykkede beleiringene.

Kontrollerer man ikke skipsrutene, er man nærmest dømt til å tape.

Hans nye flåte på 126 skip har sondert Det gylne horns forsvarsverker i ukevis.

Osmanene hadde ry på seg for å ikke være særlig sjøvante.

Osmanene foretrakk landjorda, havet ble overlatt til grekerne.

Men Mehmet investerte tungt i flåten,

ikke minst fordi bysantinerne muligens ville få støtte av italienske sjøstyrker.

Det sjømilitære aspektet ved beleiringen overses ofte.

DAG 14 AV BELEIRINGEN

I april får osmanene nyss om genuesiske krigsskip på vei vestfra i Middelhavet.

De ankommer om tre døgn. To, om vinden står dem bi.

Flere kristne flåter vil komme, er jeg redd.

Gårsdagens angrep var en fiasko. Romerne og de italienske leiesoldatene ler av oss.

De var heldige, sultan.

Jeg tåler ikke flere slike ydmykelser, pasja Baltaoğlu.

Du fikk kommandoen over historiens største flåte.

De genuesiske skipene må ikke under noen omstendighet nå byen.

Jeg sverger at genueserne skal havne på havets bunn.

Ulkene skal renspise knoklene deres.

Jeg er ikke i tvil om at du vil seire.

Men skulle du mislykkes, er det du som blir ulkemat.

DEN OSMANSKE FLÅTESTYRKE

Den genuesiske flåten var blant verdens mest fryktede.

Mannen som fikk i oppdrag å stoppe dem, er Mehmets toppadmiral Baltaoğlu Süleyman.

Baltaoğlu, med tilnavnet "Stridsøksens Sønn",

ble kjent for å være en fryktløs kriger mens han tjente i janitsjar-elitestyrkene.

Hans ordre er å forhindre genueserne i å nå Konstantinopel for enhver pris.

Men han må ikke bare kjempe mot italienske krigsskip.

Marmarahavet er beryktet både for lumske vinder og havstrømmer.

Baltaoğlu venter urolig på fiendeskipene.

Den genuesiske flåten ble sendt av paven.

Den er svar på keiser Konstantins bønner, og et avgjørende tilskudd til byforsvaret.

Krigsskipene ankommer Marmarahavet 20. april,

og seiler rett mot sjøblokaden.

Fire kristne skip kommer til syne i horisonten.

Tre skip frakter utstyr, bueskyttere og menn fra paven, ett sårt tiltrengt mat.

Gud er nådig. Jeg sa de ville komme.

Gud er nådig, men de er ikke fremme. Ennå.

De er genuesere, ærede Loukas. Len deg tilbake og nyt forestillingen.

De fire skipene nærmer seg. Den tyrkiske admiralen posisjonerer sine skip.

Bare fire?

Det må da være flere.

Dette er over før middagstid.

Ved landmuren er det stadig like fastlåst mellom romerske forsvarere og osmanene.

Mehmets landstyrker finner en ny strategi mot Konstantinopels mektige murer.

Greier de ikke å bryte igjennom dem...

...vil de gå under dem.

Raske på, dovne drog!

Grav!

Mehmets minering ledes av serbiske sølvgruvearbeidere.

Mehmet hadde sappører, som de ble kalt. Gruvearbeidere fra Serbia.

De grov tunneler under murene for å svekke dem til de raste sammen.

Osmanene grov tunneler under murene, for å underminere, som er ordets opphav,

bymurene ved å antenne krutt under for å få dem til å rase sammen.

Eller for å tenne bål under, med samme mål - å få muren til å rase.

Men keiser Konstantin og romerne hadde et mottrekk:

John Grant, en skotsk soldat med meget spesialisert kompetanse.

John Grant er en spennende figur.

Historisk vil du omtrent alltid finne en tilfeldig brite innblandet i enhver krig.

Og det er som regel en skotte.

De har vel et krigsgen, eller hva vet jeg.

Grant var kjent som ingeniør,

og hans ferdigheter ble tatt i bruk av bysantinerne under beleiringen,

på grunn av minebruken.

For å forhindre den må det kontraminering til.

En egen styrke graver ut ganger for å finne ut hvor de andre graver.

Grant brukte enkel krigslist.

Han satte ut vanntønner, og observerte vannets bevegelser.

Således peilet han seg inn på fiendens ganger.

Karer, sett i gang!

I løpet av noen uker har de serbiske sappørene jevnt og trutt gravd seg

fra de osmanske skyttergravene og frem til bymurene.

Fort!

Når de murene, vil de rase sammen,

og da eter de digre, skitne tyrkersvina ballene våre til frokost!

Baltaoğlu og den osmanske flåten er alt som står mellom genueserflåten

og trygg havn ved Det gylne horn.

Men først må de stanse de større og raskere seilskipene.

Osmanene setter alle kluter til for at bueskytterne skal komme på skuddhold.

DEN GENUESISKE FLÅTEN

Vinden løyer, det sinker de genuesiske krigsskipene.

De er nå enkle mål for osmanene som nærmer seg.

Hal i og dra!

Hal i og dra!

Hal i og dra!

Hal i og dra!

Spenn buene!

Klar!

Skyt!

Ta dekning!

Slukk brannen!

Klar!

Sikt på seilene!

Skyt!

-Dette overlever de aldri. -Ikke fortvil riktig ennå.

Vinden må bare tilta.

Fortsett!

Kom igjen, karer!

-Hal i og dra! -Gi alt!

De sakker av!

Hal i og dra!

Uten vind henger gallionenes seil slakt.

Dermed kan osmanenes mindre robåter innhente dem.

Gjør slutt på dem, Baltaoğlu.

Utenfor Konstantinopels vestmurer graver de serbiske sappørene seg nærmere byen.

Vi er nære, karer!

Det er noe som stinker!

Hei, lille dritt!

Løp!

Fyr løs, karer!

John Grant fyller tunnelene med gresk ild, en tidlig versjon av napalm

som kleber seg til alt den er borti og brenner i timevis.

Mehmets sappører dør i hopetall, og Konstantinopels murer forblir stående.

Ute på Marmarahavet har vinden stilnet helt.

Tiden er knapp for den genuesiske flåten. Osmanske krigsskip nærmer seg raskt.

De kommer!

Tjor skipene sammen!

De kristne tjorer skipene sammen,

så de ligner en flytende festning. Den virker som et lett mål.

Men de har en fordel i at skipene er høyere, de kan skyte ned på osmanene.

Gjør klar til bording!

Drep dem! Drep alle som en, karer!

Drep dem!

Osmanene brukte såkalte hadirika. Helt alminnelige båter.

Men europeerne brukte alt da gallioner.

Så når en hadirika står inntil en gallion, må man klatre opp.