Dario Argento Panico

Han er mer som en billedkunstner

eller som en musiker,

men han bruker film som medium.

Drepingen, brutaliteten

og ondskapen han skildrer, er ukontrollert.

Men kameraarbeidet og historiefortellingen er kontrollert.

-Forsiktig. Jeg flytter den ned. Ok? -Ja.

På den andre siden.

Attilio, prøv å snu deg den andre veien.

Jeg nedenfra og du ovenfra.

-Nå når det ikke er noen hunder her. -Rasle i bladene.

-Fint. -Bra!

Vi går gjennom som noen som tar seg gjennom bladene. Klare? Gå!

-Hva er Dario Argento redd for? -Jeg er redd for mye.

Hva er du mest redd for akkurat nå?

Jeg er faktisk redd. Derfor jobber jeg helligdager også nå.

Det er få dager igjen til filmen. Jeg er redd for den.

Denne filmen er som en person,

som en brud du frykter skal avvise deg, men hun avviser deg aldri.

Men jeg kjenner på litt frykt for det.

Hører du vinden?

Hvor lenge har vi sittet i bilen nå?

Tja, det er nesten en time nå...

Kunne vi ikke ha funnet et sted nærmere der jeg bor?

Her ute på landet kan du isolere deg mer.

Dario Argento skriver for tiden ferdig sin nye film på et hotell,

slik han ofte gjorde før med kultfilmene sine.

Denne gangen har han et crew med seg som spiller inn en dokumentar om hans liv.

-God dag, maestro. Velkommen! -God dag.

La meg først presentere hotellpersonalet.

God kveld. Ilaria.

God kveld.

God kveld. Luce.

God kveld. Jaime.

Jeg skal vise vei. Vi har duket opp en liten velkomstbuffé.

Takk.

Moren min var Elda Luxardo, en veldig kjent fotograf

på 40-, 50- og 60-tallet.

Hennes spesialitet var å fremheve kvinners skjønnhet.

Skolen min lå veldig nær studioet hennes,

så etter skolen dro jeg alltid dit.

Hun fotograferte den tidens berømte divaer,

som Loren, Lollobrigida, alle disse fantastiske skjønnhetene.

Jeg satt i et hjørne av garderoben der de sminket seg og skiftet klær.

Jeg satt og gjorde lekser, men jeg fulgte med.

Jeg så hvordan de ble sminket.

Jeg kan fremdeles kjenne den søtlige duften av sminke i nesen.

Siden, da jeg spilte inn en film for første gang,

visste jeg hvordan jeg skulle vise den kvinnelige figuren på best mulig måte.

Kvinner og jenter er veldig sentrale i filmene mine.

For jeg husker hvordan moren min avbildet dem,

hvordan hun fremhevet dem.

Jeg skal begynne å filme om sju dager, så de siste dagene

er det ingen søndager. Se så søt hun er.

-Hun er søt. -Er hun ikke fin?

-Hva liker du mest hos en kvinne? -Ansiktet.

Jeg synes først og fremst at filmene hans er underholdende.

Man ser ikke på dem for å bli seksuelt opphisset.

Man ser på dem fordi de er spennende.

De får hjertet til å slå fortere.

Det er ikke aseksuelt, og heller ikke seksuelt.

Det er en pur spenning,

som et barn som smaker Coca-Cola for første gang og vil ha mer.

Når man ser Darios filmer med skrikende kvinner,

oversaturerte farger og hender med hansker,

er det vakkert og spennende, og man vil bare se mer

Hjemme hos oss handlet alt om film.

Moren min var en fremgangsrik filmstjernefotograf.

Faren min var direktør ved Unitalia,

som ga ut italienske filmer i utlandet. Pappa var venner med produsentene.

Han reiste med Gina Lollobrigida og Sophia Loren, som siden traff mamma.

Vår verden bestod av film, regissører, skuespillere og fotografer.

De var overalt. De var vennene våre.

Da jeg var liten, var jeg på ferie i Dolomittene med familien.

En kveld gikk vi på kino i landsbyen der.

De viste Operafantomet med Claude Rains.

Filmen gjorde inntrykk på meg. Jeg likte den godt.

Den blottet deler av sjelen som jeg ikke kjente til,

og en slags forvrengt kjærlighet som jeg ikke visste at fantes.

Det var første gang

at jeg opplevde disse følelsene.

Mamma hadde ikke det man kan kalle en vanlig barndom.

Faren hennes var svært eventyrlysten.

Han likte å reise til sentrale Brasil

uten betenkeligheter ved å ta med seg familien,

så ingen vet hvor mor ble født. Et eller annet sted.

Så fra hun var veldig ung hadde hun uhell med giftige edderkopper.

Det var barndommen hennes, og opplevelsene hun hadde,

påvirket i stor grad Darios oppvekst.

Under krigen, i 1941 da Dario var nyfødt,

tok hun ham med for å treffe pappa,

som var på slagmarken i Slovenia.

Hun ville ikke være fra mannen sin. Lidenskapen vant.

Farmor likte ikke å snakke om arbeidet sitt.

Hun var en stor kunstner, men da hun ble mor, la hun jobben til side.

Kanskje var det fordi hun angret på det at hun aldri snakket om det.

Når vi ba henne ta familiebilder, nektet hun.

Når vi tok bilder sammen,

poserte hun på merkelig vis, litt retro som på bildene hennes.

Så hun lærte meg aldri noe om fotografi,

men jeg så mye av arbeidet hennes, og det gjorde nok pappa også.

Denne nesten overnaturlige estetiske følelsen

med kontrast mellom lys og skygge, de mytiske positurene.

Det var en så perfekt estetikk at den nesten ga en komplekser.

Pappa har alltid oppmuntret Dario til å lese, for det er kulturens fundament.

Pappas bibliotek var svært omfattende.

Det var massevis av bøker, og jeg leste mange av dem.

Alle var bøker for voksne, men jeg leste dem som barn.

Hva er det, Dario? Du ser litt perpleks ut.

Hvor faen har du tatt meg med?

-Hva mener du? Det er et berømt hotell. -Jeg hater berømte hotell!

Alle vet at du elsker å skrive på hotell.

Jo, men jeg hater berømte hotell.

Så du vil ikke skrive en film her?

Jeg vet ikke. Kanskje.

-Kan du gi oss to glass fruktjuice, takk? -Ja visst.

Takk.

Ettersom faren hadde kontakter innen filmpressen,

sendte han Dario, da han var ferdig med studiene,

for å bli lærling hos Giornale dello Spettacolo,

det offisielle tidsskriftet for italiensk film.

Senere jobbet han hos Paese Sera, men han var assistentens assistent.

Så først sendte de ham ut for å skrive ballettanmeldelser

og sånt som ingen andre i redaksjonen var interessert i.

Dario Argento, regissør.

Argento, når ble du regissør? Begynte du ikke som filmregissør?

Nei, jeg har vært sjømann, så jeg har vært innom mange havner.

Jeg var kulturanmelder da jeg var veldig ung.

Så skrev jeg manus for kinofilm, og trodde det skulle bli min karriere.

For jeg trivdes virkelig med å sitte alene med skrivemaskinen.

Det var vidunderlig.

Marisa var en klassekamerat av meg på videregående.

Vi studerte sammen.

En dag gjorde vi lekser hjemme hos en skolekamerat.

Vi var sent ute.

Jeg spurte Dario om han kunne hente oss, siden vennen vår bodde et stykke unna.

Jeg ble litt irritert, må jeg si, for han stoppet hjemme hos Marisa

og snakket med henne i 15-20 minutter

mens jeg sto der og ventet på dem.

Hva var det ved Dario Argento du forelsket deg i?

Fantastisk!

Jeg ble forelsket i ham fordi noe annet var umulig når jeg kjente ham.

Jeg gikk fremdeles på videregående og var klassekameraten til søsteren hans.

Det var slik vi møttes og ble venner.

Og på den måten fikk jeg sjansen til å bli kjent med hennes legendariske bror,

som allerede jobbet for en avis, i kulturavdelingen.

Så han var veldig attraktiv for en 18-åring som meg.

Selvsagt falt jeg for ham.

Det som forbløffet meg, var han han falt for meg!

Jeg er på vei. Alt er bra her.

Dario begynner å venne seg til det. Du vet hvordan han er.

Først hater han å ha alle rundt seg, men så slapper han av etter hvert.

Stedet er fint, men det er så varmt. Kanskje du også kan ta deg en dukkert.

"Den italieneren begynner å bekymre meg!"

Det sa den psykologiske thrillerens mester Alfred Hitchcock

etter å ha sett Dario Argentos første film.

Hans måte å bruke kameraet på har påvirket meg mye.

Det følger etterforskeren som går opp trappen til avsatsen

og så snur seg rundt, og det følger ham ned når han faller.

Kameraet forteller så mye.

En annen som har påvirket meg mye, er Sergio Leone.

Jeg skrev Ondt blod i Vesten med ham og Bernardo Bertolucci.

Han, som hadde jobbet med berømte italienske og utenlandske manusforfattere

og skulle lage en film der hovedpersonen var en kvinne,

mente at manusforfattere som hadde nådd en viss alder,

ikke visste noe om kvinner eller hvordan de skulle skildre dem.

Han ville jobbe med yngre folk som han mente

var mer på bølgelengde med kvinner og forsto dem bedre.

Vi egnet mye tid til å skrive denne filmen,

men den kvinnelige karakteren forsvant.

Også hun er kyssbar, slett ikke tradisjonell, men moderne og aktuell.

Vi befinner oss på innspillingen av "Fuglen med krystallfjærene",

som er tittelen på en thriller som for tiden spilles inn i Roma.

Salerno trenger neppe noen råd. Gir han dem i stedet til den unge mannen,

et forutbestemt offer, eller ikke? Kanskje han er morderen?

Mordgåten må holdes hemmelig, og regissør Dario Argento er fåmælt.

Enten det er på kunstgallerier eller i himmelen,

så ser man ytterst få fugler med krystallfjær.

For de nysgjerrige skal vi prøve å avsløre hemmeligheten. Klare?

Han var alt etablert innen filmindustrien som manusforfatter.

Han hadde skrevet flere manus av betydning,

men regi er en annen sak. Hele ansvaret hviler på ens skuldre.

Jeg tror at det var den første dagen.

Jeg var ikke med på settet, så dette er det jeg har hørt.

Visstnok hadde han ikke filmet noe fordi han var så nervøs.

Han ville bare gjøre seg kjent med miljøet.

Pappa sa til ham hele tiden: "Ta det med ro. Ikke vær redd."

Det var veldig emosjonelt for Dario.

Han hadde ingen erfaring som regiassistent.

Han kjente kun til den utrolige filmkulturen han hadde sett,

analysert, omarbeidet og diskutert med venner og kolleger.

Men da han først satte i gang, var han som et olja lyn.

Salvatore Argento husker jeg med varme, for vi jobbet mye sammen.

Han var en ekstremt sjenerøs mann, ekstremt energisk. Han visste alt om film.

Han hadde allerede vært produsent for Darios Fuglen med krystallfjærene,

men ingen trodde da at Dario skulle være regissør for manuset.

De likte det og ville kjøpe det, men de ville ikke ha Dario som regissør.

Salvatore sto alltid bak hver eneste film de laget sammen.

Han ordnet med kontrakten, forhandlet og diskuterte.

Kranglene mellom ham og Dario gikk det gjetord om,