The Odessa File

ISRAEL - 23. SEPTEMBER 1963

Hannah, er du snill?

Det jeg vil fortelle deg er selvsagt topphemmelig.

Egypterne har raketter i Helwan.

Målene er Acre, Haifa, Tel Aviv-Jaffa.

Det er første angrep.

Andre angrep vil ødelegge hele landet.

Rakettene skal ha spesielle stridshoder.

De skal inneholde byllepest og strontium 90.

Hvis det lykkes, vil det bety slutten for Israel.

Alt de mangler er å fullføre et telestyresystem...

for å sende rakettene riktig sted.

Jeg har mottatt dette.

Forskere jobber med telestyresystemet...

et sted i Tyskland, under dekke av en legitim fabrikk.

De er uten skyld, for de vet ikke at de jobber for Odessa.

De er nesten ferdige.

David, vi må finne den fabrikken, fort.

Jeg flyr tilbake i kveld.

Denne filmen er basert på godt dokumentert research.

Det fantes virkelig et hemmelig selskap kalt Odessa

som forbandt tidligere medlemmer av Hitlers SS,

blant andre Roschmann, "slakteren" i Riga konsentrasjonsleir.

Nasser prøvde virkelig å bygge opp en angrepsstyrke på 400 raketter

for å slette Israel fra kartet.

De fleste av hans kjerneforskere var fra Hitlers tidligere rakettprogram.

Av åpenlyse grunner har enkelte person-og stedsnavn

blitt endret. Frederick Forsyth

HAMBURG - 22. november 1963

Dette er den vesttyske kringkastingen.

Vi avbryter sendingen og setter direkte over til USA...

for en oppdatering om presidentens tilstand.

Dette er Washington.

Vi har nettopp mottatt melding om at president Kennedy er død.

President John F. Kennedy døde på Parkland sykehus...

etter at han ble skutt i Dallas tidligere i dag.

Fru Kennedy var ved mannens side...

mens legene ga ham blodoverføring.

Men det var ikke mulig å redde presidentens liv.

Vi vil...

Historisk viktige hendelser kan avhenge av små tilfeldigheter.

Hadde jeg ikke stoppet bilen, hadde jeg ikke fått rødt lys...

eller sett ambulansen...

aldri hørt om Salomon Tauber eller Eduard Roschmann.

Eller blitt involvert med israelske agenter...

eller de dystre og dødelige mennene bak Odessa.

Den kvelden var jeg bare en journalist med nese for en mulig historie.

Presse!

Beklager, De får ikke komme inn.

- Hva foregår? - Spør på politistasjonen.

- Hallo! - Legg det vekk. Det er ingenting.

Hva har skjedd?

Selvmord. En gammel mann gasset seg.

Ikke verdt to linjer.

Har du hørt det om Kennedy?

Ja.

Bare et øyeblikk.

Greit.

- Hva har du der? - Noe av den gamles ting.

- Legg det på mitt bord. - Greit.

Folk dør over hele verden i kveld...

men det eneste som har interesse i morgen er Kennedy.

Jeg får dra, Peter.

Hold deg unna trøbbel.

På flyet som fraktet Kennedys lik til Washington...

ble den nye presidenten tatt i ed.

Med skjelvende stemme...

leste en kvinnelig dommer fra Dallas eden for ham.

Fru Kennedy bar fortsatt den blodige kjolen...

som hun hadde på da hun holdt sin døende mann i armene.

Så fryktelig.

Vet du hva du kunne få for et bilde...

av mannen som skjøt?

Med rettigheter, kanskje to millioner mark.

Det var da også noe å si akkurat nå!

Du er skremmende.

Hva sa jeg?

Vet du ikke hva du sa?

Du er en parasitt!

Du lever av andres problemer.

Det er den gamle jobbsamtalen igjen.

Er det det?

- Kom an, Sigi. - Jeg er trøtt. Jeg har jobbet hele natta.

Og hva er jobben din?

Å danse halvnaken rundt foran en masse gamle menn!

Jeg tjener mer på en uke enn du på en måned!

Dessuten er de ikke gamle.

Noen av dem er mye penere enn deg.

Så glad jeg er på dine vegne.

Jeg tror ikke noen ville betale deg for å danse halvnaken rundt.

Du skulle ha tatt den faste jobben i "Der Komet"...

så trengte jeg kanskje ikke jobbe på klubben.

Vil du gjøre meg til en grønnsak?

Du er en grønnsak.

Jeg er frilanser.

Det er ikke fast arbeid, men når jeg tjener penger...

kan jeg tjene mye.

Jeg liker jobben min.

Jeg er samvittighetsfull og ambisiøs.

Men jeg gir ikke slipp på å være frilanser.

Monika og jeg er veldig glade i Sigi.

- Jeg er veldig glad i deg og Monika. - Vil du ikke ha barn?

Du er god med barn, Peter.

Andres barn.

Var det en grunn til at du ba meg på lunsj? For...

hvis vi fortsetter med denne giftesnakken...

kan det bli slutten på et fantastisk vennskap.

Jeg ville gi deg denne.

- Hva er det? - Lesestoff.

Den lå ved siden av liket av ham som gasset seg.

- Hva er det med den? - Du får se.

Men den er politiets.

Jeg burde ikke gi deg den, så hold det for deg selv.

Det gjør jeg alltid.

Takk.

Salomon Taubers dagbok

Mitt navn er Salomon Tauber.

Jeg har overlevd så lenge kun fordi det var en ting til jeg ville gjøre.

Vennene mine, ofrene i leiren, har vært døde lenge...

og bare forfølgerne omgir meg fortsatt.

Jeg ser ansiktene deres på gata om dagen...

og om natta ser jeg ansiktet til kona mi, Esther.

Og jeg husker hvordan hun klynget seg til meg på toget...

da vi kjørte inn på stasjonen i Riga.

Vi hadde vært i den kvegvogna fra Berlin i tre døgn...

uten mat eller vann.

De døde, og de var mange, ble stablet blant oss.

Det var der jeg så ham første gang.

Kaptein Eduard Roschmann, leirens SS-kommandant.

"Slakteren."

Hver dag kom det en ny toglast med fanger.

Roschmann fikk mange kvinner, barn og eldre...

henrettet ved ankomsten.

De var mer verdifulle som døde.

Klærne, håret og tennene deres var kontante verdier.

Men Esther og jeg overlevde hele det året.

Jeg hadde vært arkitekt før krigen...

og kunne snekre godt nok til å utføre fagarbeid.

Vi slet 12 timer om dagen i verkstedene...

eller på tømmerverkene i den fuktige, frosne skogen nær kysten.

Flere ganger den vinteren trodde jeg Esther skulle dø.

Sulten, kulda, alle grusomhetene...

så ut til å ha nedbrutt hennes ånd og vilje til å leve.

Men vi var heldige i forhold til noen.

Mange av fangene fikk slett ingen mat...

så de døde av sult.

Roschmann hadde en hobby.

Han likte å bryte mennesker ned.

Først sjelen, så kroppen.

Noen ganger moret Roschmann seg...

med å sparke til de døende mens de klynget seg sammen, nakne...

fratatt all verdighet og alt håp.

Han likte å se hundene spise av dem mens de ennå trakk pusten.

Vi hadde sett en merkelig bil...

gråfarget, som ventet i nærheten av portene i leiren.

Den hadde falske vinduer malt på.

Det var tegninger av folk som lo og spiste.

For arbeiderne på åkrene utenfor leiren...

når den dro forbi...

må det ha sett ut som om en flokk feriegjester...

spiste og drakk der inne.

Musikere blant fangene ble satt til å spille...

for å gjøre det mer festlig.

Men vi fant snart ut at bilen hadde et helt annet formål.

Roschmann hadde gjort den til et gasskammer.

Eksosrøret hadde blitt ført tilbake inn i bilen...

så alle inni ble kvalt av eksosen.

Uttrykket i Esthers øyne har fulgt meg alltid.

Etter hennes død døde sjelen min.

Men kroppen og sinnet forble i live.

Jeg var besluttet på å overleve...

og en dag fortelle verden hva Roschmann gjorde med vårt folk her.

Peter?

Den er over åtte.

- Skal ikke du være på klubben? - Jeg kunne ikke få tak i noen taxi.

Hva skal du med en taxi? Kjører ikke jeg deg alltid?

Fra 1941 til slutten av krigen...

ble over 200000 tyske jøder brakt til Riga.

400 kom ut i live.

Sent på året i 1944 begynte vi å høre kanonskudd.

Det var rykter i leiren om at russerne hadde tatt Rigas forsteder...

og at den tyske hæren måtte trekke seg tilbake.

Den 11. oktober ble 50 av oss overlevende brakt til havna.

Vi hjalp sårede soldater komme seg om bord...

da Roschmann kom kjørende i en stabsbil...

og ga ordre om å bringe dem på land igjen.

Han ville rekvirere skipet på vegne av SS.

Kapteinen var død før han traff bakken.

Medaljen som falt av ham ned i snøen...

var Ridderkorset med eikeløvsdekoren.

Tidlig i 1945, et par uker før frigjøringen...

bestemte SS-kaptein Roschmann seg for å forsvinne.

Han snek seg av gårde i en bil med to andre offiserer.

Han bar korporaluniform.

Jeg så ham dra, og jeg var besluttet på å bringe ham for retten en dag.

Nå vet jeg at det ikke vil skje.

Jeg bærer ikke hat eller bitterhet mot det tyske folk.

Et folk er ikke ondt. Bare enkeltmennesker er onde.

Hvis denne dagboken skulle bli funnet og lest etter min død...

vil en vennlig sjel være så snill å be kaddisj for meg?