My Wonderful Stranger (Min fantastiske fremmede)

- Dere er sent ute. - Ja, vi vet det. Unnskyld.

De fucket opp maten vår på bensinstasjonen.

Vær så god.

Trenger du hjelp?

Går det bra?

Hva heter du?

Jeg husker ikke.

Hva mener du?

Jeg husker ikke.

Hallo?

Hei, hei!

Ta det rolig. Er du ok?

Unnskyld, men...

Føler du deg bedre?

Hvem er du?

Jeg er kjæresten din.

Hvem er du?

Det er meg. Det er Ebba.

Hvor er vi? Er dette Bulgaria?

Nei, du er i huset mitt. I Oslo.

I Norge.

Du sa at du er kjæresten min.

- Hvor gammel er du? - 18.

Du ser yngre ut.

Hvor lenge har vi vært sammen?

Snart et par måneder.

To måneder i neste uke.

- Hva skjedde med meg? - Jeg håpet å få vite det selv.

Du har aldri kommet på jobben min før. Du skremte meg litt der.

Oi, unnskyld.

Lommeboken din var tom. Og du hadde ikke telefonen din.

Så jeg ble ranet?

- Ringte du politiet? - Jeg ringte en ambulanse.

Men da du sa at du følte deg bedre, sa jeg at vi ikke trengte hjelp.

- Men hvorfor - Hør her.

Du sa at politiet ikke kan vite at du er her.

Jeg vet bare det du vet.

Du kom hit fra Bulgaria og trengte et skjulested.

Og etter et par uker her tvang jeg deg til å fortelle mer.

Og du sa bare at du gjemte deg for -

- myndighetene hjemme og i Norge.

Jeg vet ikke noe mer, for det var alt du sa.

Du sa det måtte bli sånn, for å beskytte meg.

- Er dette ditt hus? - Nei, onkelen min sitt. De er diplomater.

De er i Asia. Filippinene.

Dette er meg.

Familien min...

Mor, far, søstre, brødre?

Mor og far. Ingen søster eller bror.

Her er rommet vårt.

Navnet mitt?

Hva er navnet mitt?

Julian.

Julian.

Hva er passordet?

Hvordan føles lyset fra vinduet?

Bedre nå.

En del smerter og kvalme før i dag. Men ikke så mye nå.

Takk for at du tar deg tid.

- Jeg har ikke noen penger, men jeg... - Ja ja. Det går fint.

Sannsynligvis, eller forhåpentligvis, har du ikke hjerneblødning.

- Men det kan være en blødning? - Ja... men nei.

Da ville du nok vært død. Det jeg tenker, -

- hvis jeg skal tillate meg å bare "tenke", og det burde jeg ikke, -

- ville det som sagt være best å dra til et sykehus der i Oslo.

Men siden du ikke vil det, kan jeg bare si at det kan være en hjernerystelse.

Nærmere bestemt en commotio cerebri.

- Noen får hukommelsestap av det. - Men rystelsen går over?

Ja... men jeg kan ikke si om minnene kommer tilbake. Kanskje, kanskje ikke.

Det er uproft av meg å diagnostisere en tilfeldig person som fant meg på internett.

Hva husker du nå? Ingenting?

Jeg husker hvordan ting virker.

Hvordan man gjør ting, hva ting er. Men...

- Du husker verden, men ikke deg selv? - Ja.

På sykehuset ville du fått hjelp av en psykolog til å vekke minner.

Kanskje gå til steder som er kjente for deg.

Og eksponere deg for lukter og musikk. Møte folk du kjente før.

Hypnose, gjenskape minner, stille spørsmål. Og så videre.

Der er du.

Jeg tok med litt mat.

Spiste nettopp.

Kjenner du dette stedet?

Nei. Jeg tror ikke jeg har vært der.

Hva var det?

Jeg må legge meg tidlig. Jeg har jobb i morgen.

Vil du bli med?

Du pleide å gjøre sånn.

Sorry, jeg må...

- Er jeg din første kjæreste? - Hvorfor spør du?

- Bare lurer. - Du er min første kjæreste, ja.

- Liker du det? - Ja.

- Du pleide å like dette. - Ja.

Hvordan møttes vi?

Jeg...

Nei, det er litt vanskelig å gjenfortelle.

- Vanskelig...? - Det er veldig kaotisk.

- Ok? - Greit.

Jeg kjørte hjemover fra jobb.

Og jeg stoppet på veien for å se på en nesten død måke.

Og du gikk forbi, -

- og du trodde at jeg hadde kjørt over den. Og så begynte vi å prate.

Vi diskuterte om vi skulle drepe den, eller hvem vi skulle ringe.

Og så kom det en gammel mann mens vi snakket. Og han bare tok den.

- En gammel mann? - Ja.

Og vi avtalte å møtes neste dag.

Og dagen etter det.

Og... du vet.

Søsteren min.

Vi har ikke samme far.

Ingen bilder av oss?

Jeg tok mange, men du ba meg alltid om å slette dem.

Du var redd for at politiet skulle finne dem, og finne deg.

Hvem er raskest?

Du eller jeg?

Jeg er ikke god til å svømme.

Hva med meg?

Rask?

Jeg vet ikke. Du pleier ikke å tøffe deg.

Vil du kappsvømme?

Kappsvømmet vi før?

- Hvordan det? - Bare lurer.

- Kan du ikke svømme? - Ser det ut som jeg ikke kan det?

Du ser mest ut som et spørsmålstegn. Du kunne bare spurt.

Jeg trenger ikke spørre. Jeg vet det. Spørsmålet er hvorfor du ikke vet det.

Gjett.

Hva gjorde jeg her?

Du har ikke vært her før.

- Er det første gangen vi er her? - For deg. Ikke for meg.

For de ventet så lenge med å fylle opp bassenget.

De snakket om å renovere her.

Så jeg fylte opp bassenget for et par dager siden.

Noe mer?

Bare spør.

Hadde jeg søsken?

- Nei, jeg sa jo det. - Ikke?

- Jeg fikk et minne. - Hva slags minne?

Bare en gutt. En eldre gutt.

Han har en sykkel. Det virker som han skal låne meg den.

Men så

Nei, han tar den.

Så lar han meg bruke den.

Men jeg velter.

Han blir sint, og tror sykkelen er ødelagt.

Han holder meg sånn.

Holder meg og spytter i munnen min.

Jeg tror han er broren min.

Er du sikker? Kan jo være en fetter eller venn.

Hvorfor tror du ikke at han er broren min?

Gi meg nøklene dine. Til den gamle bilen din.

- Jeg vet ikke hvor jeg la dem. - Finn dem.

Nøklene... Finn dem, finn dem!

Nøklene.

Hei! Hyggelig å møtes.

Har dere noen ledige stillinger?

Hyggelig. Jeg ser etter jobb. Hvem skal jeg snakke med? Jeg ser etter jobb.

- Hei. - Hei.

- Jeg snakker ikke norsk. - Å ja. Beklager.

Jeg bare lurte... Det går fint.

Jeg er naboen deres.

Hvor lenge?

- Hei. - Hvor mye fikk du?

Få se.

- Bra. Vi har noen regninger. - Hei, hei!

Vil du ikke være med på å betale? For matvarer?

Du har masse penger.

Ja, men jeg blir student igjen snart. Det vet du. Jeg jobber ekstravakter.

Hent gressklipperen!

Nei.

Hva gjør du?

Jeg får et bilde av en dame.

Hun er... gammel.

Veldig gammel.

Så er hun ung.

Så veldig gammel.

Så ung.

Løp.

Skjønner du ikke en så enkel ting?

Hvor?

Går ting tregt for deg?

Bare løp!

Løp!

Julian?

Det er ikke gøy!

Det er ikke gøy!

- Gjør det nå! - Hva?

Spytt i munnen min! Hjelp meg!

Ebba? Stopp!

Gå vekk fra meg!

- Jeg gjorde ikke det. - Jo, det gjorde du.

- Med de. - Nei, jeg bare holdt dem.

Ebba?

Jeg fikk et minne.

- Et sykt minne. - Nei, bare lekent.

Lekent?

Jeg husket en dame som løp.

Jeg husket bare ryggen hennes når hun løp.

Unnskyld, men jeg måtte følge det. Men ingenting kom opp.

Hei, ikke gå. Kom igjen, vent.

Hvorfor er du sånn? Si det.

Det er ikke dette.