Salt & Pepper

Rett opp kragen, og knepp igjen skjorten.

Putt skjorten ned i buksen.

- De der? - Ja.

- De fikk vi jo i gave fra Eva. - Eva?

Du glemmer lett. Typisk deg.

Husker du det stygge glassfatet Eva ga til oss?

Gjør du?

- Ja! Det var verre. Stygt. - Nemlig. Det passer ikke inn her.

Ok.

Jeg må nesten be deg om å lyve og si at fatet er knust, dersom Eva spør.

Thomas? Tror du de serverer samme mat som forrige gang?

- Hva serverte de sist? - Elg, vel.

Ja, det er typisk dem. Alltid det samme.

Håper det.

- Hei. - Hei!

Vinflasken, tok du den med?

- Hva tror du? - Unnskyld.

Thomas! Hvorfor sier du ikke ifra om at jeg har leppestift på tennene?

Jeg så ikke.

- Men hvordan ser jeg ut, da? - Jo, bra.

Hallo! Du ser jo ikke på meg engang. Ser jeg bra ut?

Ja, du ser fortsatt fin ut. Vakker!

Alt er flott, men nå løper tiden fra oss. Skynd deg.

Det blir rykter hvis vi ikke tar med oss noe.

Hva slags rykter, da?

De vil se på oss som dårlige gjester med dårlig økonomi, det vet du vel?

Nå overdriver du.

Vi begynner å få dårlig tid. Jeg går opp og henter en flaske, så møtes vi der. Ok?

Ja vel.

Thomas!

Mamma?

Hva skjer med pappa, egentlig? Han oppfører seg så rart, null interessert i meg.

Han har bare vært stressa i det siste.

Ok, da.

- Hei sann. - Hei.

Hei!

- Hei! Har du det bra? - Alt bra.

Hei. Så hyggelig å se deg!

Kjenner jeg deg?

Ja. Du skjønner, på Tinder hadde jeg ikke skjegg før.

Tinder?

Ja, jeg husker det sto på Tinder-profilen din at du lette etter drømmemannen.

Stemmer det. Drømmemannen, ja.

- Men jeg visste ikke at du var døv? - Jeg er ikke døv, jeg er tolk.

Du er tolk, altså. Men det sto ikke på Tinder-profilen din?

Å? Må jeg skrive det?

- Du blir lurt! - Kutt ut.

- Hun lurer deg bare. - Nå er det nok.

Ellen har vært utro, det vet jeg.

Nå må jeg gå. Vi er invitert på middag. La oss snakke mer i morgen, ok?

Fint. Ha det.

Covid var en tung periode for oss, og det ble mye krangling.

Så da gjorde vi det slutt.

Så det betyr at du er singel?

Vær snill og ikke drikk så mye i kveld, ok?

- Hva? Hva mener du? - Vi må ta hensyn til Ellen.

Ja, sant det. Du har rett.

- Hva gjør den her? - Denne?

Jeg var nede i kjelleren for å hente salt- og pepperbøssene,

og tok med stumtjeneren også.

Garderobeskapet vårt er jo fullt.

Har du ikke sokker på deg?

- Ta det rolig! - Skynd deg.

- Hei! - Hei! Hvor er Ellen?

Hun kommer snart.

Moren din er ikke så begeistret for Ellen, vel?

Mamma? Nei da, det er ingenting å tenke på.

Det var Ellen som fortalte det til meg.

Mamma er litt gammeldags, og de to er veldig forskjellige.

- Det er ingenting å bry seg om. - Ok.

Å, hei sann! Lagt på oss litt, har vi?

- Sånn er det. Glad i å spise, vet dere. - Blås i det. Kom her.

Se hva pandemien har gjort med oss, gi meg en ordentlig klem.

- Men hvor er Ellen? - Ellen kommer snart.

- Alt bra mellom dere? - Vent litt.

- Se her! - Nei, så hyggelig.

- Jøye meg. - Jepp, den kjøpte jeg billig på flyplassen.

Klar? Bli med inn.

Bjørn, hvordan går det med ryggen din?

- Jeg orker ikke dette mer. - Hva mener du?

- Det har gått bra i mange år. - For deg, ja!

Tenk på Aksel.

Aksel er voksen nå. Dette handler om oss, om deg og meg.

Stopp! Jeg vil ikke ha denne samtalen nå.

Nå prøver vi å ha en fin kveld med god stemning, ok?

- Så du klarer å holde maska? - Nettopp!

- Hei! - Hei på dere! Bjørn, ta imot gjestene.

- Hallo! - Hei! Lenge siden.

Nei, gi deg med den albuen.

- Lenge siden, ja! - Her.

- Utsøkt, den der. - Perfekt!

- Så elegant du var, da. - Takker.

Skikkelig hot, altså!

- Hei, Anne! - Hei, Thomas!

Koselig at dere kom. Velkommen inn.

- Hva sa du til henne? - Jeg?

Så fin du er på håret.

- Hos hvem har du gjort dette? - Glamour Cut, så klart!

- Neimen, hei! - Hei! Kom her.

Få av deg jakken.

- Hei! - Å, hei.

- Hvordan går det med datteren din? - Dropp det nå. Se håret til Ellen.

Så fin.

- Datteren min studerer i Polen. - Er det sant?

- Så morsomt at du har flyttet til Norge. - Ja.

- Var det på grunn av dama. - Ja, det går bra.

Når flyttet du fra Sverige egentlig?

Jeg flyttet hit med familien da jeg var 10 år gammel.

Jaså.

- Skål! - Skål.

Så merkelig bilde. En rund bygning med vinglass på taket?

Sånn er det med kunst.

Eva, jeg trenger din hjelp på kjøkkenet. Bli med inn.

Ja, et øyeblikk.

Jeg stikker en tur på do, jeg.

- Er du fremdeles på Tinder? - Ja. Alle bruker det, jo.

- Er du også på Tinder? - Jeg? Nei.

- Er du sikker? - Tja. Ja vel, da.

- Hei, Ellen! - Hei på dere.

Hei!

Velkommen.

- Har du det bra? - Ja.

- Jeg stikker på kjøkkenet og hjelper Anne. - Ja, ok.

- Se her. - Så godt det lukter.

Anne virker litt sur. Hva skjer?

Det er bare noen greier mellom Anne og Eva.

Men de er jo bestevenninner?

Tja, det er en lang historie.

Det er lenge siden. Noen greier som skjedde mellom meg og Eva.

- Du og Eva?! - Ja.

Stemmer det.

Det er ikke så god kjemi mellom dem.

Hei, dere!

Kom her.

Går det bra?

- Her. - Tusen takk.

- Thomas, hva driver du med? - Ingenting.

Jeg visste ikke at dere to har vært kjærester før.

Rolig nå. Det er lenge siden.

- 18 år siden, eller? - Ja, noe sånt.

Noe annet nytt som har skjedd, eller sladrer dere bare om gamle dager?

Tinder kanskje?

Vi bare snakket om at Tinder har blitt som Facebook. Alle bruker det, jo.

- Å nei, ikke meg. - Ikke jeg heller.

Tydeligvis så bruker ikke alle det.

Hver sin lyst. Skål.

Det preget meg sterkt å se moren min i begravelsen.

Å?

Jeg klarte ikke følge med på tolken fordi jeg så på mor hele tiden.

Men var det ikke en døveprest til stede?

Nei. Det var bare én døv i familien, nemlig sønnen. Resten snakker ikke tegnspråk.

Typisk.

Vent litt. Mitt poeng er at jeg ble overveldet av å se min mor slik.

Hun tenkte sikkert på når det blir hennes tur, og hun dør og skal begraves.

Nei, nei, du må ikke tenke sånn.

Den hørende sønnen sa mye positivt om sin mor, og den fine oppveksten de hadde.

- Hvordan da? - De hadde tydeligvis et sterkt bånd, da.

Hun viste mye kjærlighet og omsorg til de to guttene sine.

Vent nå litt. Moren kunne jo ikke tegnspråk?

Nettopp, det var det som fikk meg til å tenke. Min mor har to døve barn, -

- og jeg og min bror snakker ikke sammen lenger. Vi er svært adskilte.

- Du kan jo gjøre noe med det. - Ja, men det er ikke lett.

- Tenk på din mor. - Hva?

Jeg vet jo det, men jeg orker ikke mer.

Må jeg hele tiden vise hensyn? Jeg har fått nok.

Det er du nødt til. Tenk hva andre sier.

Men hva så?

Vil du ikke vite hva dine barn sier om deg i din begravelse?

Du vet jo at jeg ikke kan få barn. Det er umulig for meg å svare på.

Men hvis det ikke var tilfelle. Ville du ikke gjerne visst?

Jo, det er mulig.

Jeg hadde ikke tenkt på det før begravelsen,

da jeg så mor gråte ved siden av meg.

Jeg tror ikke hun gråt fordi hun mistet venninnen sin.

Hun tenkte på meg og min bror.

Det er mødrene sitt ansvar hvordan de oppdrar barna sine.

Men herregud! Du forstår jo ingenting.

Du er heldig som har vokst opp med hørende foreldre.

Det har vi snakket om mange ganger før.

Jeg synes ikke det er greit å blande dette med en annen families begravelse.

Du skjønner ikke mitt poeng.

Alle snakker om hvor heldige jeg er som har døv familie.

Ja. Og hva prøver du å si?

I den familien var det kun én som var døv,

likevel hadde de sterke bånd og holdt sammen.

Hvordan?

Det er jo ikke din sak.

I din familie bruker dere tegnspråk hjemme, ikke sant?

Av og til, ja.

Så det betyr at dere har sterke bånd og holder sammen?

Kutt ut.

Bare se på oss! Vi møtes så ofte, men hva snakker vi om?

De samme tingene om og om igjen. Tegnspråk, døveskoler som legges ned, -

- døvekultur, mangel på tolk, hindringer, kampene vi kjemper.

Hva mener du?

Vi klarer ikke snakke om andre ting. Dypere ting.

Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt på det på den måten.

Men vi har et valg.

Hva sa du? Valg, hva mener du?

Mener du at broren min og jeg ikke har kontakt fordi jeg valgte det?