Dr. Pimple Popper

Jeg har hatt disse i elleve år. De er ubehagelige og de klør.

De er smertefulle og de fører til hodepine. Jeg føler meg misdannet.

Vi skal bruke dette apparatet. Det gir overfladisk stråling.

Jeg har omkring 50 kuler på kroppen.

Eksmannen min sa ingen ville ha meg med kulene. Jeg føler meg ikke pen.

- Vi skal ta denne lille larveformede. - Den er svær.

Jeg har en kule på venstre langfinger. Alle merker den.

Det er ikke noe jeg bare kan ignorere.

Den har blitt en del av meg, og det er en del av meg som jeg ikke vil ha.

Jeg har aldri sett noe lignende.

Jeg heter Jennifer. Jeg er 29 og lider av disse.

Jeg har hatt disse i omtrent 11 år.

De dekker åpningene på ørene mine. Jeg har dempet hørsel.

De gjør svært vondt og de gir meg hodepine og kvalme.

Jeg hadde piercing i begge ørene.

Begge ble infiserte og ville ikke leges.

Legene jeg var hos, sa de ikke visste hva de var.

Straks jeg forklarte at jeg hadde hatt piercinger, -

- følte mange at det var selvforskyldt og mitt problem.

De avviste meg.

Hva er poenget med å kontakte disse folkene-

hvis de konstant avviser meg?

Jeg er overbevist om at de fortsatt vokser fordi det klør ofte.

I et par uker har det klødd uten stans.

Og nå ser de større ut enn før.

De er allerede store nok, og jeg er redd de blir større.

Da utvekstene begynte, utviklet jeg en spiseforstyrrelse.

Jeg sloss mot depresjon.

Jeg føler meg misdannet. Jeg er redd for å bli gjort narr av.

Folk ser ikke på deg, de ser på misdannelsen.

Jeg jobbet en dag, og en dame pekte på den og sa:

"Hva er det? Det er motbydelig." Jeg føler meg naken.

Pannebåndet har blitt mer en nødvendighet enn et tilbehør.

Når det er på, må jeg pakke inn alt og passe på alt er inne.

Jeg vil ikke at de skal falle ut.

De er tunge, og når pannebåndet ikke holder dem fast, -

- hopper de rundt. Det fører til kvalme og svimmelhet.

Det er som jeg er i stadig bevegelse.

Rommet snurrer.

Ingen vil leve et liv-

hvor de stadig føler de må kaste opp.

Å prøve å få dem inn her og til å bli uten at arrene-

skyver dem ut... Ja.

Jeg kan ikke bruke hodetelefoner på en behagelig måte.

Det skjer ikke.

Du er på bussen og prøver å høre på noe for å ikke tenke på ting...

Her er den andre boksen med kreative greier.

Forloveden min Joey aksepterte meg på tross av utvekstene.

Husker du da vi først møttes? Dette er en av parykkene jeg brukte.

Dette blir mitt sjette år med cos-play.

For de som ikke vet hva cos-play er, så betyr det kostymelek.

Vi er et stort nerdefelleskap som kler oss ut-

- som favorittkarakterene våre fra filmer, videospill og tv-programmer.

Jeg liker denne parykken, men...

Den gjemmer ikke arrene. Den er for kort.

Cos-play-fellesskapet har gjort meg mer selvsikker.

Jeg får være en annen person, men kulene gjør det vanskelig.

Jeg må unngå karakterer som har håret oppe eller kort hår.

Jeg må velge karakterer med langt hår.

Bedre blir det ikke.

Jeg syns Jennifer er vakker.

Jeg har elsket henne siden jeg først snakket med henne.

Men jeg er bekymret. Hun er svimmel og kvalm på grunn av kulene.

Det er det skumleste.

Liker du den hot topic-looken du har på gang?

Hvordan visste du at jeg kanaliserte en Dungeons and Dragons-karakter?

Vi er som en familie, og det er fint. Vi stiller opp for Jen.

Hun er en del av den familien og vi bryr oss om henne.

Det å finne et fellesskap som har vært så oppløftende har hjulpet meg, -

men de er de eneste vennene jeg har.

For offentligheten teller jeg ikke engang. Jeg føler meg verdiløs.

Jeg vet ikke hva jeg gjør hvis ikke dr Lee kan fikse dette.

Jeg er i fare for å ikke ville leve mer hvis...

Hvis jeg ikke kan føle meg bekvem i egen kropp.

Jeg er på dr Lees kontor i dag. Jeg har kommet helt fra Philadelphia.

Jeg hater å fly. Det er veldig skummelt.

Jeg har høydeskrekk, så jeg håper vi kan fikse dette.

- Jennifer? Hallo. - Hei.

Hvis dr Lee ikke kan hjelpe meg, blir jeg knust.

Jeg har tatt denne lange turen, og blir knust hvis det er forgjeves.

- Hei! Hvordan går det? - Greit.

Jeg er dr Lee. Det er hyggelig å treffe deg. Jeg liker håret!

Du har kuler på ørene. Det er vel ikke en del av stilen.

- Nei, det er ikke med vilje. - Hvor lenge har du hatt disse?

I omtrent elleve år. De gjør meg svimmel.

- Vet du hva det er? - Jeg er ikke sikker.

Det ser ut som keloider. Piercet du ørene da du var yngre?

Jøss, denne er tung!

Keloider er en overflod av arrvev.

Fibroblaster er celler som lager kollagen eller arrvev.

De blir veldig oppspilte.

Jennifer har noen ekstreme keloider.

De er tunge, og jeg kan ikke forestille meg å gå rundt med dem.

De er det største jeg har sett.

Et av problemene er at de er festet til betydelige deler av øret.

Det er bekymringsverdig.

Dette er dilemmaet med keloider. De er forårsaket av trauma.

Disse skyldtes piercinger. Men å operere dem bort er også et traume.

Risikoen er at man fjerner keloiden, og så kommer den tilbake større.

Det er denne jeg er bekymret for når det gjelder å fjerne dem.

Jeg er bekymret for at den går gjennom øret ditt.

Vi må prøve å fjerne alt keloidvevet.

Forhåpentligvis kan vi lukke den på begge sider.

Men går den helt til den andre siden?

Er det solid keloidvev fra en side til den andre?

Vi må kanskje lukke det, og det kan endre formen på øret ditt litt.

Når jeg skal bestemme om en keloid kan fjernes, ser jeg på-

- hvor mye av den som henger fast i den normale huden?

Keloidene hennes er mer fastsittende. De er festet til en bredere base.

Det betyr at det er en større sjanse for at de kan dukke opp igjen.

Det er en sjanse for at vi kan fjerne disse og at de ikke dukker opp igjen.

Vi vil at øret skal se mest mulig normalt ut, -

- men jeg har hatt pasienter som har måtte fjerne mesteparten av øret.

Jeg har beholdt toppen av øret slik at de kan bruke briller.

Når jeg opererer for å fjerne store keloider i ører, -

må man noen ganger ofre deler av øret.

Når vi gjør det, er det ingen vei tilbake.

Man kan ikke trylle dem bort og ha et normalt øre igjen.

Pasienten må forstå at hun kanskje ikke får øret-

hun pleide å ha før keloidene.

Jeg er litt redd og nervøs.

Det er forståelig.

Endring er vanskelig, også når det er noe du vil eller trenger.

Du må være forberedt på å akseptere det-

- uansett hva det er. Når de er borte, er det ingen vei tilbake.

Jeg ville vært nervøs om jeg var deg.

I uken er jeg trafikkvakt. Og jeg skiller meg ut.

- Hva er det med fingeren din? - Bare en kul.

Den biter ikke.

Jeg har omkring 50 kuler. Jeg orker ikke se meg i speilet.

Det får meg til å gjemme meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg er spent og nervøs

Jennifer har fire store og tunge keloider på ørene.

Jeg vet at keloidene må påvirke livet hennes voldsomt, -

- og at hun vil bli glad for å få dem fjernet.

Men dette er ikke risikofritt. Ørene vil kanskje aldri bli de samme.

Og disse keloidene kan komme tilbake og bli enda verre.

- Er det greit at vi fortsetter? - Jeg tror det.

Pass på at du er komfortabel. Vi skal gjøre oss klar.

- Litt bedøvelse der. - Jeg er ikke glad i nåler.

Det er bare et lite stikk. Sånn, ja.

- Hva gjør du på fritiden? - Jeg liker cos-play.

Jeg kan være en skravlebøtte. Jeg liker å bli kjent med pasientene.

Jeg bruker det til min fordel. Det beroliger pasientene mine.

Man får dem til å prate om noe annet enn det som skjer. Her virker det.

Du burde ikke føle noe annet enn oss som rører deg. Greit?

Jeg tar denne lille vennen din, og beholder så mye av øret som mulig.

Jeg hører det skraper. Det er sprøtt.

Når jeg jobber med hoder, spesielt hodebunnen eller ørene, -

- blir lyden forsterket. Man hører det hvis man klør seg på øret.

Man hører det, og det kan gjøre folk redde.

Jeg vil ikke at dette skal komme tilbake, eller lage større sår.

Jeg tenker på mange faktorer.

Vet du hva? Den er borte.

Jeg fjernet den største av de fire keloidene.

Jeg var overrasket over hvor mye som var festet til øret, -

- så dessverre måtte jeg fjerne mer av øret enn jeg ventet.

Husk at de ikke eier deg. Du eier dem, og nå skal de bort.

Vet du hva? Den er fjernet.

Keloidene på Jennifers venstre øre er borte. Det var det enkle.

Jeg innser nå at jeg har påført trauma på Jennifers ører.

Hva skal jeg gjøre for å fikse dette? Keloider dannes av trauma, -

- og det er en risiko for at keloidene vokser tilbake.

La oss håpe denne er snillere med meg.

- Dette er min eldste. - Den bør ikke være gretten.

Disse sitter mer fast enn jeg trodde.

Den ene på det høyre øret går kanskje helt til andre siden.

Den påvirker helixen og anthelixen, -

- og jeg er redd at den går fra den ene siden av øret til den andre.

Det er et problem. Jeg har ikke hud til å lappe det sammen.

Vi må fjerne noe av vevet under her.

Det er normal brusk der. Det er det vi vet pleier å være der, -

men noen ganger er det vanskelig å vite.

Den er klar.

Stikk noe under der. Det ser bra ut.

Keloiden gikk heldigvis ikke tvers gjennom øret.

Det var to separate, så jeg klarte å beholde formen på øret.

Men nå er det et område som må leges med sekundær intensjon.

Det betyr at det leges fra undersiden og sidene.

Nye hudceller vil vokse over tid og dekke det området.

Dette er et lite problem. Jeg må kanskje transplantere litt-

- fra vevet jeg fjernet fra deg. Jeg må gjenoppbygge øret ditt.

Av og til når man skal lukke et sår, trenger man å transplantere.

Det er når man tar vev fra et annet sted på kroppen.

Man fjerner det helt, men bruker det til å lappe et annet område.

Dette er viktig når det gjelder Jennifers venstre øre, -

for vi vil beholde formen på øreflippen.

Hvis dette forvrenger helixen, er det mye lettere å se.

La oss vise det til deg! La meg vippe deg opp litt.

Dette var en utfordrende og intrikat operasjon, -

- og jeg er bekymret for mengden trauma jeg har laget på øret hennes.

Men hun vil bli fornøyd.

Du skal få et speil.

Herregud.

De er borte. For en forskjell.

- Jeg føler halve ansiktet er borte. - De tok halve ansiktet.

Du ser flott ut. Er du fornøyd? Ser du at øret er litt mindre?

Det er litt personlighet. Hvis noen liker det, vil du akseptere det.

Å se meg selv uten keloidene... Jeg har glemt hvordan jeg så ut.

Jeg glemte at jeg kunne føle meg så bra.