2046

I 2046 strekker det seg et endeløst lufttognett rundt jorden.

På bestemte tider går et mystisk tog mot 2046.

Alle passasjerer har ett og samme mål.

De vil få tilbake gamle minner der, siden ingenting forandres i 2046.

Men ingen vet om det er sant, siden ingen har kommet tilbake.

Bortsett fra meg.

998.

997.

Hvor lang tid tar det da for en person å reise fra 2046?

For noen er det enkelt, men for andre tar det veldig lang tid.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg reiste, men føler meg så ensom.

Mange har dratt til 2046, men du er den eneste som har kommet tilbake.

Kan du fortelle hvorfor du reiste derfra?

Når noen spurte hvorfor jeg dro derfra, svarte jeg alltid vagt.

Den som hadde en hemmelighet før, klatret opp på et fjell

skar ut et hull i et tre

hvisket hemmeligheten inn i hullet og dekket det med leire.

På den måten ble hemmeligheten bevart for evig.

En gang elsket jeg en person, men så var hun ikke der.

Jeg dro til 2046 fordi jeg trodde at hun ventet på meg der.

Men jeg fant henne ikke.

Jeg skulle ønske jeg visste om hun virkelig elsket meg

men jeg får aldri vite det.

Svaret er en hemmelighet

som ingen noensinne får vite.

Alle minner bærer spor av tårer.

- Du lovte å aldri komme hit. - Jeg ville treffe deg.

Hva vil du?

Jeg har ingen fremtid her, så jeg vil dra tilbake til Hongkong.

- Når drar du? - Jeg tar båten om to dager.

Hvorfor forteller du meg dette?

Jeg vil at du skal bli med.

Kjenner du til bakgrunnen min?

Du trenger ikke å fortelle meg.

Hvis du vinner, blir jeg med.

Det var en taktfull måte å si nei på. Så vidt jeg husker,

så vi aldri mer til hverandre. En uke senere forlot jeg Singapore.

Jeg kom til Hongkong i 1966, det var en by i opprør.

Jeg leide et rom i Wanchai og skrev krøniker i avisene.

Jeg fikk 10 dollar per tusen ord. Det var dårlig betalt..

Senere ble jeg mindre nøye og skrev hva som helst.

'Melonelskerens dagbok'. Luk Kwoks stjerne heter Feifei.

Kokett og vulgær med utsøkt byste, en melonelskers drøm.

Det må selge. Skal jeg skrive at de ikke er ekte?

Jeg ble vant til mitt liv og ble en playboy.

Som regel var det kjærlighet for en natt, men ingenting varer evig.

24. Desember 1966.

- Nå finner du på ting. - Hvorfor skulle jeg lyve?

- Kjenner du meg virkelig igjen? - Du opptrådte i Singapore i 1964.

- Ja. - Du heter Lulu.

- Jeg het Lulu, men ikke nå lenger. - Hva heter du nå?

Hvorfor skulle jeg si det?

Julaften 1966 traff jeg på en venn fra Singapore på en nattklubb.

Vi pleide å kjenne hverandre godt, men nå kjente hun meg ikke igjen.

Har vi virkelig truffet hverandre før?

Husker du ikke? Jeg lignet på din døde type og du lærte meg cha-cha.

Fortell mer.

Vi gikk på kasinoet. Du tapte og skyldte masse penger.

Jeg og mine venner betalte reisen din til Hongkong.

Du pratet om din ekskjæreste, en kineser fra Filippinene.

Han var fra en rik familie, og du skulle gifte deg med ham.

Men dessverre døde han ung. Han var ditt livs store kjærlighet.

Men jeg burde ikke snakke om dine sorger på en sånn dag.

Husker du den julen da vi gikk ut og moret oss?

Jeg fortalte mye, men var ikke sikker på om hun hadde glemt meg.

Jeg fulgte henne til hotellet.

Hun hadde drukket for mye, så jeg gikk derfra.

På veien ut så jeg et kjent nummer.

Uten henne hadde jeg aldri sett det, eller skrevet '2046'.

- Hvem vil du besøke? - Frøken Lulu.

Her er det ingen Lulu. Frøken Mimi bodde her, men hun har flyttet.

Hun var jo her for et par dager siden. Vet du hvor hun er?

- Nei, ville du noe spesielt? - Nei da.

- Jeg ville bare gi henne nøkkelen. - Du kan gi den til meg.

Takk.

- Vil du leie dette rommet? - Jeg så at det var ledig.

Vi er et lite pensjonat, men våre gjester er ordentlige folk.

- Hva jobber du med? - Jeg skriver for avisen.

En kollega fra kulturbransjen.

Jeg pleide også å jobbe med kultur.

- Hva gjorde du? - Jeg studerte musikk, var tenor.

- Da sier vi det. Når flytter du inn? - Nå med en gang.

Men 2046 må renoveres først. Du kan vel se på 2047 i stedet?

Nei, da venter jeg heller.

- Hvorfor er det så nøye? - Det handler om nummeret.

- Betyr det noe spesielt? - Jeg bare tullet.

Du kan vel ta en titt på 2047 og flytte inn der så lenge.

Når 2046 er klart, kan du flytte dit hvis du vil. Blir det bra?

- Kan jeg se på det nå? - Vær så god.

Lulu hadde blitt knivstukket av kjæresten sin kvelden før.

Han spilte trommer. Hun sa at han var en fugl som ikke kunne lande.

Og det var akkurat det hun hadde lett etter alle disse årene.

Hennes affærer sluttet dårlig, men det gjorde henne ingenting.

Uansett hva som skjedde, var hun showets stjerne.

Bra.

Fint.

Dra.

Vi drar og ser.

Vi drar.

Jeg drar med deg.

Bra, jeg drar med deg.

Ja visst.

Jeg forstår.

Forstår du? Jeg forstår.

Jeg forstår.

Kan jeg virkelig dra?

Jeg kan dra. Ja visst.

Jeg forstår. Jeg forstår det.

Rom 2046 var snart renovert, men da var jeg vant til 2047.

Ja visst.

Jeg hørte lyder gjennom veggen og trodde at noen hadde flyttet inn,

men det var eierens datter.

Ta meg med deg.

Det er klart vi skal dra.

Ok, da drar vi.

Jeg lurte på hva hun egentlig sa.

Portieren fortalte at det var japansk.

Hun hadde en japansk kjæreste.

- Si 'Granville Road' til føreren. - Granville

220 Granville Road, sving inn fra Humphreys Avenue.

Ikke så fort.

- Jeg kan tegne det. - Det er min penn.

En gang til: Fra Humphreys Avenue, men ikke inn på Salisbury Road.

Forstår du? Jeg tegner et kart.

- Granville Road... - ...fra Humphreys, ikke Salisbury.

Ikke Salisbury Road!

Han jobbet for et japansk selskap og bodde her tidligere.

Blant alle menn i verden går du og treffer en japaner.

Be ham dra sin vei. Jeg vil ikke treffe ham!

Jeg dør heller enn å akseptere at dere er sammen!

De var sammen i et par år, men ble tvunget til å gjøre det slutt.

Kan du fortelle meg hva du føler?

Er du glad i meg?

Hater du meg?

Jeg er redd for hva du skal svare...

...men jeg må spørre deg om en ting.

Vil du bli med meg?

Adjø.

Han dro hjem til Japan igjen

og hun begynte å snakke med seg selv igjen.

Kan du be eieren være litt mer stille?

Snakk med ham selv, herr Zhou.

Er han tilbake her igjen? Jeg vil da ikke treffe ham!

Hvis du ikke skal kvitte deg med ham, kan dere dra, begge to!

Han spilte ikke høyt fordi han likte opera,

men for å overdøve krangelen deres.

Hva er det du gjør?

Kom tilbake når du er blitt voksen.

Bli voksen først, sa jeg.

Så fint.

Wang var bekymret for sine to døtre.

Den eldste var sammen med en japaner og den yngste var bråmoden.

Hun rømte med en fyr, også en trommis på en klubb.

Så gikk det dårlig med den eldste.

Si til eieren at jeg blir noen dager sein med leien.

Gjør det selv, han er i et fælt humør.

- Hvorfor er han så sint? - En datter rømte, en er på sykehus.

- Hva er i veien med henne? - Han vil ikke si noe.

Si til ham at han er velkommen til å feire min fars fødselsdag.

Gaven kan han trekke fra det jeg skylder.

I mai 1967 ble portforbud innført om nettene.

Bomber eksploderte, innbyggere var urolige og økonomien gikk i stå.

Jeg gikk ikke ut og man trodde at jeg var forandret.

Men jeg skrev en fortelling som het '2046',

om lengselssyke menn og kvinner som reiste til stedet som het 2046.

- Hva er det der? - Hallo, Ken!

Vi drar til 2046.

Jeg skrev med glød, men ikke vulgært. Leserne likte den.

Det var en merkelig framtidsskildring.

Men for meg var 2046 bare et romnummer.

Det var oppspinn, men den bygde på biter av mitt liv.

Virkelige mennesker kom med i fortellingen,

og jeg trivdes i min fantasiverden.

Nå spilte herr Wang veldig høyt igjen.

Han bekymret seg for sine døtre, men også for de tomme rommene.

I september sluttet opptøyene og alt ble som vanlig igjen.

Snart flyttet det endelig noen inn i rom 2046.

Blir dere ferdige noen gang?

Holde på tidlig på morgenen! Kan vi andre få sove?

- Hva gjør du? - Så fin hun er. Tar hun imot kunder?

Hold deg i skinnet. Du skal jo bli pappa.

Nettopp, jeg har ikke fått noe på måneder. Forhør deg litt.

- Ja vel. - Hvor mye skal du ha?

Hvor mye har du?

- 100. - Jeg ringer.

Herr Zhou! Telefon, herr Zhou!

Dette var vel bra tidlig? Hun har jo ikke stått opp ennå.

Komme hit? Tror du at hun går på gaten og stiller opp hvor som helst?

Kan du ikke vise litt vanlig respekt?

Jeg ringer når jeg vet noe. Hei.

- Nøkkelen, frøken Bai. - Hjemme igjen?

Hvem er det?

- Hvem vil du treffe? - Herr Zhou har presentert meg.

Vant du noe på hundene, herr Zhou?

- Det gikk til helvete. - Jeg vant faktisk litt.

Hallo.

Hva vil du?

Kjenner du denne typen?

- Hva gjør du i hennes rom? - Du skulle jo ordne det.

- Sa jeg dette rommet? - Det var det jeg ville!