The Gentleman Driver

På det høyeste nivået innen racing

er det påkrevd at teamene har minst én amatørfører.

Dette er ofte suksessrike entreprenører

som har råd til å konkurrere i denne elitesporten.

De går under navnet "gentleman-førere".

Motorsport er det ultimate meritokrati.

Gjør du det bra, blir du mer sett, du regnes blant de beste.

Men å komme dit krever engasjement.

All verdens teknologi hjelper deg ikke.

Når alt kommer til alt, handler det om det menneskelige aspektet.

Endurance-racing består av produsenter

som betaler hundrevis av millioner i euro, dollar eller yen for å være her.

Du ser ganske enkelt

på de mest teknologisk avanserte racerbilene i verden.

Disse bilene tar svingene like fort, eller fortere, enn en Formel 1-bil.

Men til sist er det menneskeaspektet du legder til teknologien,

som gjør hele forskjellen,

og det gjør denne sporten så fantastisk.

På Le Mans, når det er snakk om konkurransetimer,

er det mer konkurransekjøring med høyere gjennomsnittsfart her

enn i hele Formel 1-sesongen til sammen.

Og allikevel deltar gentleman-føreren.

#98 Aston Martin, for en jobb de har gjort.

De leder i sin klasse, og Paul Dalla Lana, ikke en profesjonell fører,

får æren av å kjøre i mål.

Vi godtar at proff-førerne har et så høyt nivå

at de nesten nuller hverandre ut.

Så det er gentleman-føreren som utgjør forskjellen mellom seier og tap.

Det er fascinerende.

Dalla Lana i #98-bilen, nå i ledelsen på Le Mans.

Dette er slikt folk drømmer om!

Flott levert, kompis!

Fem perfekte runder til, ok? Fem runder.

En Aston har kjørt ut.

Det er #98! Det er klasselederen, Dalla Lana!

Katastrofe!

En ørliten feil, enorme konsekvenser,

som knuste alt håp for #98-teamet.

Man må bare føle med Paul Dalla Lana.

Han hadde seieren innen rekkevidde, men på et blunk var alt over.

Vi ledet med to runder, og min oppgave var ganske enkel:

Kjøre bilen i mål.

Mentalt sett var jeg der.

Fysisk sett klarte jeg dessverre ikke å gjennomføre,

og det er en høy pris å betale.

Det er hard konkurranse i dette mester- skapet, vi har ikke klart å hente oss inn.

Gentleman-førere er bilførere som ikke er profesjonelle. De er rike.

De har masse penger.

Mer penger enn vett.

Mike Conway kjører forbi en Aston Martin. Å nei! Det går galt!

Det er mange store talenter på banen, men det er også mer diskutable talenter,

og diskutable avgjørelser under racet.

Så vidt borti Toyota-en. Kommer seg gjennom.

Den kommer seg ikke gjennom!

Noen av dem er bedre enn andre, ser det ut som.

Jeg har lest at det forårsaker litt...

...bekymring hos de mer profesjonelle føreren iblant.

LMP3-bilen smeller inn i AF Corse Ferrarien

og får en drive-through.

En gentleman-fører er en som betaler for å få kjøre,

heller enn at noen betaler dem.

Skulle ønske jeg var rik nok til å gjøre det, men det er jeg ikke.

Reglene sier at hvert lag må ha en lagoppstilling

bestående av én gentleman-fører og to profesjonelle.

Jeg mener at gentleman-førere

er del av den levende tradisjonen som racing er.

De er flamboyante. De er ikke fullt så programmerte.

De kan gjøre feil.

Tilskuerne elsker folk som tabber seg ut og får spinn på bilen iblant.

Takk og lov for at vi har gentleman-førerne til å gi oss det.

Gentleman-førere var i mange år livsblodet til motorsporten.

Henry Ford ville sagt det første bilracet var når den andre bilen ble bygget.

Og ofte var gutta som hadde råd til slike biler, temmelig velstående,

så i de første bilracene var egentlig alle deltagerne gentleman-førere.

Du hadde ikke proffer den gangen.

Det har forsvunnet i dag.

Den siste bastionen for gentleman-førere er i bilrace,

helt opp til og inkludert verdensmesterskapsnivå.

De er en viktig del av sporten, for de tilfører penger til den,

men de er også representanter for oss alle, for fansen.

For om du har midlene, kan du kjøpe et baseball-lag,

du kan kjøpe en NFL-franchise,

men kan du spille quarterback? Selvsagt ikke. Det ville vært idiotisk.

Vel, i denne typen motorsport kan du gjøre nettopp det.

Om du vier nok tid og engasjement til å nå et ålreit nivå,

kan du konkurrere mot de store innen sporten.

Nå som bilene har blitt mer sofistikerte, raskere,

har rollen til gentleman-føreren blitt vanskeligere.

Rike forretningsmenn som bare morer seg i helgene, det har blitt vanskeligere.

Kanskje til og med umulig.

Om man ser tilbake på folk som Steve McQueen og Paul Newman,

så tok de en pause fra skuespillerjobben for å drive med racing.

Patrick Dempsey kjører nå på fulltid,

og jobber en gang iblant som skuespiller.

Han har måttet gjøre en endring

for å kunne levere på verdensmesterskapsnivå.

Racing er definitivt en avhengighet.

Du tar sjanser,

du jobber overtid, du reiser.

Det er ikke enkelt.

Så om du vil gjøre det, og du vil bli god,

så må det være en lidenskap.

Jeg hater begrepet "gentleman-fører".

Vi er alle førere, det er en lidenskap for oss alle.

Noen av gutta begynte da de var seks år gamle,

andre av oss begynte senere i livet.

Men jeg har alltid ønsket å være best i det jeg enn driver med.

Om du ikke kjører for å vinne hver gang,

bør du antagelig finne deg noe annet å gjøre.

Som entreprenør, og særlig nå, i racingverdenen,

så har jeg en temmelig krevende tilskuerskare av én.

Du må se deg selv i speilet på slutten av dagen

og si: "Klarte jeg det eller ikke?"

Det er det som motiverer meg, og jeg ville ikke gjort det annerledes.

Racing er det som får meg ut av senga.

Jeg føler bare at jeg er motivert og presser meg selv,

men når jeg hører andre folk snakke om meg,

synes de visst at jeg presser meg hinsides all fornuft.

Men jeg synes det er normalt. For meg er det bare det man må gjøre.

Jeg tror at for å lykkes i noe, sport eller business,

må det være en del av hjernen din som sier: "Jeg kan gjøre det bedre."

"Bedre enn ham, henne, de.

Bedre enn jeg nettopp gjorde."

Og den strebenen etter perfeksjon

er egentlig det motorsporten handler om.

Vi var her for to år siden, og vi gjorde det veldig bra.

Vi har masse data fra to år tilbake,

og så mine data fra forrige fredag.

Og så sammenligner vi dem.

Styringen min,

bremsetrykket og gassen,

sving én helt til sving 20.

Slike data er helt avgjørende.

Vi snakker et tidels sekund her, et tidels sekund der.

Over 20 runder, eller 20 svinger,

betyr et tidels sekund, to sekunder.

Alt er data-drevet. Alt. Business, dette...

Jeg fikk resultatregnskapet mitt på mail i går kveld,

så jeg driver og regner ut skatt. Det driver jeg med på rommet.

Jeg trodde jeg hadde litt fritid, men jeg analyserte regnskapet.

Nå, fra og med i morges,

skrudde jeg av alt det, og nå fokuserer jeg på disse dataene.

Livet mitt går fra det ene til det andre.

Det stanser aldri.

En gentleman-fører bruker

alt fra én til fem millioner dollar per sesong for å delta.

Det er ingen pengepremie.

Du må forstå at gentleman-førere er en integrert del av sporten.

Uten deres økonomiske innsprøytning

ville enkelte team ikke hatt mulighet til å konkurrere.

Og det anerkjennes, for det er en klasse,

både i GT og i prototype-klassene,

der teamene er pålagt å ha en ikke-profesjonell fører med på laget.

Det tilfører noe eget til sporten.

Det tar ikke noe vekk, det legger til.

Og jeg tror også det tiltrekker flere fans,

for de ser det, og tenker: "Om jeg bare hadde hatt penger,

så skulle jeg gjort akkurat det samme."

Ingen av disse svingene har egentlig sen apex, Ricky.

Hva er bremsepunktet ditt?

Det er 75.

Det er dypt.

Du bremser og slipper, holder farten inn i apex,

ser etter apex.

Denne ekstra farten bakfra hjelper dere å svinge.

Det er et ritual å gå gjennom banen før hvert løp.

Det er veldig viktig å ta med gentleman- føreren på banegjennomgangen,

for vi proff-førere er nødt til

å forklare dem hvordan de skal ta svingene.

De ser på svingene som racerbilførere,

men også iblant som forretningsmenn.

Han viser meg på computeren hvor jeg skal bremse.

Jeg vet ikke om han har rett eller ikke. Vi får se i morgen.

I sportsbilracing

konkurrerer flere bilklasser samtidig på samme bane.

Noen klasser er utelukkende for proff-førere,

mens andre er en blanding av profesjonelle og amatører.

Tross alt vet ikke bilen eller stoppeklokken

om det er en gentleman-fører som kjører bilen, eller en superstjerne.

Når hjelmen er på, spiller det ingen rolle.

En del av proff-førerens jobb

når de er på lag med en amatørfører,

er å hjelpe og veilede dem,

og å gjøre dem raskere og mer konsekvente.

For som racerbilfører sendes du ut på pit-lane,

og du har kanskje 20 sekunder å orientere deg på,

så slås fartssperren av,

og alt må skje 100 % umiddelbart,

for hvis ikke taper du tid til konkurrentene.

For proff-førerne går det automatisk.

De beste amatørførerne nærmer seg det.

I WEC konkurrerer vi mot topplag, så det er mye som må læres,

og det ville vært dumt å ikke trekke til seg kunnskap som en svamp.

Vi er et lag, og når alt kommer til alt, om én vinner, så vinner alle.

Jeg husker ikke at det gikk så bratt ned her.

Du kjenner det ikke i bilen.

Nedoverbakke er bra. Jo mer vekt, desto fortere går det.

Det blir første gang jeg er raskere enn deg.

Menneskerasen har konkurranseinstinkt.

Vi samarbeider i team,