Marty, Life Is Short

Det er andre juledag.

Og det er en nydelig dag.

Her i California, der solen alltid skinner.

- Hei, Nancy. God andre juledag! - Hei, skatt.

Å, det banker på.

Å, det er Tom!

- God jul, folkens! - Jøye meg. God ju...

Oi, misteltein!

- Å... Hvor? - Her.

Hvor mange julehøytider er det blitt nå? 1972–1992 er 20 år.

Oi sann!

- For skarpt lys? - Passe for rynkene.

Og her er Dave og Harrison Thomas.

Hvorfor holder han for ørene? På grunn av deg, kanskje?

Å, jeg digga deg i Alene hjemme! Du var fabelaktig!

Steve, står til?

Jeg koser meg, Marty. Helt oppriktig.

Én ting skal du vite om Marty:

Sett at man skal ha et middagsselskap, og at man ber Marty.

Og så viser det seg at Marty ikke kan komme.

Da må man avblåse selskapet.

Se på Marty.

Dette her blir noe sånt fælt som jeg egentlig ikke vil bidra til.

Det er fjollete at vi må snakke som ukjente.

- Nei, poenget er at vi kjenner hverandre. - Jaha?

- Vi to har hatt tusenvis av samtaler. - Vi har hatt ørten felles middager.

Og vi har spist lunsj sammen ørten ganger. Fyrige lunsjer.

Og dette er en videreføring av samtalene.

Nettopp.

I min bransje pleier karrièren å følge et bestemt løp.

Tv, film... Så Broadway og eget stort standupshow.

Lede realityprogrammer og tv-aksjoner, opptre i en ærverdig varieté,

og så dette.

Det var ingen vyer om å bli kjent. Ingen... "Mamma, nå har det skjedd!"

Ingenting sånt.

Bare...

"Jeg har boliglån, jeg har barn,

jeg er i verdens morsomste bransje og er griseheldig.

Hvordan kan dette bevares?"

Hvorfor holder jeg en kniv?

Jeg er komiker innenfor en bestemt sjanger.

Her kommer onkel Jack. Skyt meg ut!

Vi jobber mest med sketsjer og figurer, og ikke så mye med vitser.

I manusene mine er det få vitser. Man må bare stole på at jeg leverer.

Herr Bønks, for meg er dette hverdagskos.

Stol på meg.

Jeg er minst fornøyd med det arbeidet som 200 andre også kunne ha gjort.

Det føles bortkastet.

Den snåle kunsten min treffer ikke alltid, men er uansett kunst fordi den er unik.

Den gjør meg lykkelig.

Start festen!

Figurene hans er ikke bare parodier på bestemte typer.

Det er faktisk vanskelig å gi liv til en figur som er helt absurd.

Det er hans varemerke.

FANDEN TA DEG, PAPPA-SJEF

- Hva handler boka om? - Den er vel et kjærlighetsbrev.

Ispedd en dæsj hat som nærmest er rørt inn i et spiralmønster.

Det er som å se sin beste venn,

som tilfeldigvis også er tidenes skrue.

- Hva med den nye figuren? - Den gale hattemakeren tar form.

Eller jeg har ikke løst den helt. Kan hende den blir britisk.

Hallo. Er det mer jordbær, Sjusover?

Noen sandwicher? Jeg er glad i det, er ikke du?

- Sånn, kanskje. - Lespingen er fin.

- Jeg har forsovet meg! Sovet! - Du har hva for noe?

- Sovet! - Forsovet deg, ja...

Har du mer mat, Sjusover?

Sandwicher eller jordbær? Jeg er så glad i jordbær, er ikke du?

Man tar ikke helt innover seg hvor energikrevende det er

å gjøre det han gjør.

Han har ikke slitt seg ut på å dvele ved tidligere beslutninger

og bekymre seg for om han valgte riktig.

Aner du hvor mange timer i døgnet som frigjøres om du slipper den slags?

Jeg ville fått 23 timer mer.

Hallo! Hvem er du?

Forsvinn herfra Snakket ditt er ikke bra

Huff, så fælt. Men øyebrynene er strålende.

Ron-Ron... Du burde starte historien med...

Som en vennlig gest kan jeg koble trygghetsalarmen min til deg.

Vi kan få utført koloskopi sammen.

Hallo. Står til?

Jeg enset ikke at jeg ble filmet.

Dette føles så rart. Det er uvant å bli filmet, jeg er blyg.

- God morgen. - God morgen!

Jeg vil si at 80 prosent av karrièren min har bestått av fiaskoer.

Og jeg anser det som brukbare tall.

Innen underholdning må man ha talent, flaks og tæl.

Man kan være talentfull, flittig og hardfør,

men om man ikke tør å feile, vil man aldri lykkes.

- Vi går ned til settet. - Ok.

- Hei! - Hei!

- Får jeg bli med i begravelsen? - Ja, veldig gjerne. Vi trenger deg.

Du er limet. Mabel-smør i Charles-Oliver-sandwichen.

- Uten deg er vi bare to tørre loffskiver. - Nettopp. Kom.

- Å, det er den scenen. Den kan vi jo. - Ja.

Nå føler jeg at jeg har god kontroll på resten av replikkene i denne sesongen.

Ok, jeg kler på meg.

- Ses. - Ha det.

- Så du har sluppet dem inn. - Å, der er Ron Howard.

Oh boy.

Nå begynner moroa.

Jeg må spørre om noe dypsindig.

Ja.

Hvorfor? Hvorfor utfordrer du deg selv fremdeles?

Tja, jeg vet ikke helt. Jeg elsker vel lyden av applaus.

Jeg har et annet spørsmål. Hvorfor holder du på fremdeles?

Jeg syns vel det er viktig at når man først er "begavet"...

Så man man dele denne begavelsen med folk som... deg.

- Vi er evig takknemlige. - Det vet jeg.

Tenker du iblant på hva du egentlig har utrettet?

Ja, dette er Whitton Road.

Mon tro hvem denne damen er.

Der var soverommet mitt.

Jeg lyver om jeg sier at humoren min sprang ut av noe vondt.

Tvert om.

Den sprang ut av selve livet. Familien min var morsom.

Jeg var yngst av fem søsken og fem år yngre enn den nest yngste.

Så jeg fikk mye omsorg og kjærlighet.

Og jeg fikk høre at jeg var super, gøyal og fabelaktig gjennom hele livet,

så jeg seilte inn i tenårene helt uten bekymringer.

Jeg kunne se ut som rene... Trond Trøttesen.

Kviser og teit sveis og... "Hei, snupper."

Og selv om en jente avviste meg, tenkte jeg bare: "Hva feiler det henne?"

I fullt alvor.

Jeg nøt godt av en humor- rikdom som sildret nedover.

Broren min Michael har vunnet Emmy-priser og Golden Globe

for alt fra SCTV og MADtv til Schitt's Creek.

Vi ble oppmuntret til å få andre til å le.

Dette ble bestandig heiet frem i familien.

Fikk du andre til å le, selv om enkelte skulle bli såret...

Underveis.

Far var markedsdirektør i Stelco. Det var i toppledelsen.

Han var morsom, sarkastisk og hadde avslepen irsk uttale.

Han flyttet hit da han var 21. "Hallo, Marty."

Han var en prøvelse på mange måter, eller hva?

- Han tok seg en gin iblant. - Ja...

Med "iblant" mener jeg "konstant".

Han kunne være bitende, men det var humoristisk ment.

Marty, sønnen min,

vil aldri, om det så står om livet, klare å synge rent.

Men det sentrale er at han er interessert, og de som har en særegen stemme,

er de som blir husket.

Marty var uhyre talentfull.

Han begynte med humor- greier da han var fem.

Han vitset, opptrådte med humornumre og sang stadig vekk.

Du hadde forestillinger på loftet?

Ja, Martin Short Show gikk på lufta hver tirsdag kl. 20.30.

Andy Williams var innbilt med- programleder. Jeg skrev ned greier:

"Martys sangnummer", "gjester..."

Jeg opptrådte og var helt rå der oppe. Men ved middag ble opptaket pauset.

PRIVATE OPPTAK FRA FAMILIEN SHORT

Andre barn spilte ball ute, mens jeg sto på loftet og...

Ja. Andre demonstrerte mot Vietnam- krigen, mens han imiterte Sinatra.

Det Marty gjør nå, drev han med alt da.

Ta godt imot hundremillionersmannen, min beste venn Eugene Levy.

Eugene Livi.

- Levy. - Samma det. Slå deg ned.

Se på de der. Skulle tro de var gamle kjente.

Han er vennen jeg har hatt lengst, og står nærest.

Vi bodde sammen en stund.

- Vi hadde et forhold, men poenget er... - Ja...

Du er canadisk. Har det tynget deg?

Nei, det har det ikke.

Du skjønner meg?

- Jeg burde ikke snakke saktere? - Vi snakker samme språk.

Hvor drar canadiere for å koble av? Til grensen for å stirre lengselsfullt?

Marty er min beste venn.

- Er din beste venn? - Ja.

Jeg møtte Marty i 1970 da vi studerte ved McMaster University.

Han ser ut til å være en skuespiller på desperat jakt etter teaterroller.

Ja, det gjør han.

Jeg hoppet av forberedende til medisin. Sosionomstudier virket enklere.

På high school drev jeg ikke med teater.

Først under sosionom- studiene fikk jeg tid.

Da prøvde jeg meg på alt jeg kunne få av teaterroller.

Det virket fortsatt uoppnåelig å bli skuespiller.

Det var Eugene Levy som sa:

"Du burde prøve å få betalte roller. Kom til Toronto."

Så da tilbød jeg meg selv en ettårskontrakt.

Jeg ville prøve i ett år,

og om det ikke ga resultater, kunne jeg vende tilbake til studiene.

- Doktorgradsstudier? - Nei, high school.

Jeg har en viss grad av vansker med å fullføre high school.

Jaha. Fint å ha deg...

- Men jeg skal lykkes. - Helt klart.

- Og... - For det er visse mål jeg bare må nå.

Veldig bra.

Blant annet å bli lagdommer.

Ambisjoner er bra.

Du forstår ikke der og da at du er del av et unikt miljø eller en unik periode.

Totonto har hatt en kreativ gullalder.

Er det tilfeldig, eller har canadiere en særegen teft for komikk

som... treffer publikum ekstra godt?

Jeg vil vel si at Canada, og især Toronto, er et sentrum for utveksling.

Vi fikk Monty Pythons greier før USA fikk dette.

Eugene Levy og jeg bodde sammen i et hus i Avenue Road 1063 i Toronto.

Og der var det mer festing...

Paul Shaffer spilte piano, og folk sang med.

Folk i gjengen ble kjærester, festet sammen og jobbet sammen.

Det var i grunnen helt fantastisk, innser man nå.