Steve Jobs: The Man in the Machine

Vi har brukt flere timer på dette...

Herregud, jeg er på TV!

- Er det ikke utrolig? - Jo, det er det.

- Du er på TV i New York også. - Hva sa du?

- Du er på TV i New York også. - Nei, nei. Er det sant?

- Ja, du er på i New York. - Herregud!

Putt denne i øret ditt. Det er en talkback.

- De skal snakke til deg. - Dette er vel ikke selve greien?

- Dere vil bare ha et bilde av meg? - Du skal sitte her først.

Dere må fortelle meg hvor badet er.

Jeg er dødssyk og nær ved å kaste opp.

Det er tvers over gangen.

Jeg spøker ikke.

Vi er klare. New York venter på et bilde.

5. OKTOBER 2011

Dere kan se på øynene mine at jeg har grått litt.

Det er tåpelig, siden jeg aldri har møtt ham.

Jeg vet at livet er flyktig, men...

Jeg bare forventet at han ville leve en stund til.

Det gjorde nok alle, men...

Akkurat nå bruker jeg en iMac som han skapte.

Han skapte iMacen. Han skapte MacBooken.

Han skapte MacBook Pro. Han skapte MacBook Air.

Han skapte iPhonen. Han skapte iPoden.

Han skapte iPod Touch. Han skapte alt.

HVIL I FRED

FORTSETT Å TENKE ANNERLEDES

Det er ikke ofte at hele planeten sørger samtidig,

men etter dødsfallet til Steve Jobs, medgrunnleggeren av Apple,

har vi sett en slags global likvake.

På Facebook endrer flere millioner profilene sine til Apple-logoen

som et slags sørgebånd og en takknemlighetsgest.

Vi har holdt øye med emneknaggen "#ThankYouSteve".

Min yndlingstweet var fire bokstaver som sa "iSad".

Hei.

Da Steve Jobs døde, var jeg perpleks.

Hva skyldtes sorgen til flere millioner som ikke kjente ham?

Jeg hadde sett det med John Lennon og Martin Luther King,

men Steve Jobs var ikke en sanger eller en borgerrettsleder.

Mange kommentatorer ble overrasket av intensiteten og kraften

i denne emosjonelle bølgen. Hva var det?

Jeg tror det faktisk var kjærlighet.

Jobs har vist seg å være det eneste mennesket i verden

som kan skape teknologiske produkter som folk elsker.

Wall-E.

Jeg elsker Wall-E, en film som Jobs' Pixar produserte,

og jeg elsker iPhonen min.

Men sorgen for Jobs var hinsides produktene han etterlot.

Vi sørget over selve mannen, men hvorfor?

Bak kulissene kunne Jobs være hensynsløs, svikefull og ondskapsfull.

Men han klarte å overbevise oss om at Apple representerte et høyere ideal.

Det var ikke som alle andre selskaper. Det var annerledes.

God morgen, og velkommen til Apples generalforsamling i 1984.

Jeg vil åpne møtet med et 20 år gammelt dikt av Bob Dylan.

"Kom skribenter og kritikere som profeterer med penn."

"Hold øynene åpne, sjansen kommer ikke igjen."

"Snakk ikke for tidlig, for hjulet fortsetter å spinne."

"Det er ingen som kan se dets sving."

"Taperen nå vil senere vinne, for tiden, den er i forandring."

Jobs elsket Dylan fordi han var mer enn én ting.

Han var en forteller som kunne være det vi ville han skulle være.

Jeg vet ikke engang hva All Along the Watchtower betyr.

Det er et nydelig, uforglemmelig og briljant stykke lyrikk,

og for meg er det som Steve.

"Det må finnes en utvei herfra..." Hvordan går den?

"Sa Jokeren til Tyven."

Han er begge deler.

Livet er mer enn bare jobb, familie og karriere.

Medaljen har en bakside.

Det er derfor folk blir poeter istedenfor bankmenn.

Jeg tror den samme ånden kan overføres til produkter.

De produktene kan bygges og gis til folk som vil føle den ånden.

En datamaskin er en enkel og dagligdags maskin.

Et enkelt syn på hvordan den fungerer

er at en datamaskin er død.

Den gjør ingenting med mindre noen gir den instrukser.

Da jeg vokste opp, var ikke datamaskiner noe man elsket.

De var noe man fryktet.

De var enorme og upersonlige, skapt av ansiktsløse selskaper.

Men for Jobs var saken en annen.

Jeg så min første datamaskin da jeg var tolv, på et NASA-senter.

Den var en terminal koblet til en stor datamaskin et eller annet sted.

Dette er en av konsollene man kan bruke i fremtiden.

Den ser ut som en vanlig skrivemaskin.

Fortidens utstyr ble designet for andre maskiner, ikke for mennesker.

Jeg så min andre datamaskin noen år senere, en Hewlett-Packard 9100.

9100-regnemaskinen.

Den var veldig stor, med et veldig lite bilderør som skjerm.

Jeg fikk muligheten til å leke meg med den i 1968.

Jeg dro til Hewlett-Packards forskningslab hver tirsdagskveld,

og jeg brukte all fritiden min på å prøve å skrive programmer til den.

Styreenheten kalles en mus. Jeg vet ikke hvorfor den kalles det.

I 1968 stilte Doug Engelbart fra Stanford, musens oppfinner,

nye spørsmål om essensen av vårt forhold til datamaskiner.

Hvis du, en intellektuell arbeider, ble gitt en datamaskinskjenn

koblet til en datamaskin som levde for deg døgnet rundt

og som reagerte umiddelbart på alle dine handlinger,

hvor stor verdi vil det kunne ha?

Vi trengte en guide til dette nye forholdet.

Jeg har brukt hele mitt voksne liv på å bygge personlige datamaskiner.

Historien bak yrket mitt, hobbyen min

og oppveksten min er nøyaktig den samme.

Det er vanskelig å skille mellom dem.

Jeg kommer fra Silicon Valley i California.

Der finnes det mye elektronisk utstyr.

Elektronikklæreren min innså at jeg hadde dataferdigheter

hinsides noe av det han kunne lære meg.

Han innså at jeg bare ville bruke tid på å skøye med de andre elevene.

Jeg bandt hår rundt kretser så radioen eksploderte når de skrudde den på.

STEVE WOZNIAK MEDGRUNNLEGGER AV APPLE

Jeg har aldri hatt en venn som ikke var teknisk anlagt.

Jeg møtte Woz da jeg var 12 eller 13 år gammel.

Han visste mer om elektronikk enn meg.

Noe av det første vi gjorde var å bygge blåbokser.

DEN BLÅ BOKSENS HEMMELIGHET

En dag leste jeg en artikkel om telefon-phreaker og blåbokser.

TELEFON-PHREAKER FÅR JOBBEN GJORT

Når telefon-phreaker samles,

slik de nylig gjorde på et lurvete hotell i New York,

deles det ut masker ved døren, og man bruker ikke virkelige navn.

Blåboksen var en liten dings som satte spesielle toner i en telefon

som lot deg ringe hvor du enn ville.

Halvveis gjennom artikkelen ringte jeg Steve Jobs

og leste den til ham over telefonen.

Man kan lure telefonsystemet til å tro at du er en telefondatamaskin.

Da kan man ringe gratis hvor som helst i verden.

Man kan ringe fra en telefonkiosk og gå via satellitt til Europa.

Man kan gå verden rundt til telefonkiosken ved siden av.

Etter omtrent 30 sekunder vil man høre seg selv i den andre telefonen.

Han sier: "Hallo?", og etter forsinkelsen: "Hei, står til?"

Hvorfor ønsker noen å gjøre dette?

For å svindle telefonselskapet.

Jeg må tilføye at dette var ulovlig.

På college hadde jeg min egen blåboks.

Det var viktig fordi fjernsamtaler var så dyre på den tiden.

Det var også en måte å lure myndighetene på.

Dette ble også et viktig salgsargument for Jobs,

selv da han overlot det tekniske arbeidet til andre.

Jeg hadde en blåboksdesign.

Jeg brukte et knep som var bedre enn noe annet jeg har gjort.

Steve Jobs sa: "Kan vi ikke selge dem?"

Antallet mennesker man vil ringe er begrenset,

men det var magisk at to tenåringer bygget denne boksen til 100 dollar

og kontrollerte infrastruktur til flere hundre milliarder dollar

i hele verdens telefonnettverk.

Vi kunne på en måte påvirke hele verden.

Blåboksene handlet om kontroll, men det var sterkere enn som så.

Apple handler om innflytelse, og de to er nært beslektet.

Uten de blåboksene hadde ikke Apple-datamaskinen eksistert.

Jobs har alltid vært en forteller.

Jeg har alltid følt at han konstruerte en rollefigur.

Første gang jeg intervjuet ham for en artikkel,

spurte han om jeg hadde lest

Thomas Kuhns Vitenskapelige revolusjoners struktur.

Jeg tror han ble assimilert i en personlighet han fant hos Kuhn.

Et tilfeldig resultat som skaper et paradigmeskifte

hvor alle en morgen våkner opp og tenker på en ny måte.

Jeg tror han følte at han var en paradigmeskifter.

Det var en del av hans fortelling. Han ville ha ett ben i hver leir.

Han ville være en overløper, men han ville også være legitim.

Dette er Steven P. Jobs' vitneforklaring.

Vi begynner opptaket klokken 9.22.

Kan vi gå gjennom yrkeshistorikken din etter 1973?

Jeg var ansatt hos Atari, som skaper videospill.

- I hvilken tidsramme? - Jeg vet ikke. Tidlig på 1970-tallet.

Kreativitet handler i stor grad om anarki.

NOLAN BUSHNELL MEDGRUNNLEGGER AV ATARI

Jeg hadde jobbet med videospill i to år,

og bedriftskulturen vår var "jobb hardt, lek hardt".

Apples arvesynd fant sted før bedriften ble grunnlagt.

Jobs hadde forlatt Reed College og var tilbake i Silicon Valley.

Woz jobbet for HP.

Jeg var en ordentlig nerd.

Etter å ha designet kalkulatorer for Hewlett-Packard på dagtid,

jobbet jeg med egne prosjekter.

Jeg så Pong i en bowlinghall,

og jeg kunne logisk design og TV-elektronikk.

Jeg koblet en kabel til hjemme-TV-en og skapte min egen versjon av Pong.

Steve kom tilbake fra Reed College

og så at jeg hadde bygget mitt eget Pong-spill.

Det ga ham idéen om å oppsøke Atari.

Han viste dem kortet og endte opp med en jobb.

Steve sa, på typisk Steve Jobs-vis: "Jeg går ikke før dere ansetter meg."

Jeg likte intensiteten hans. Han gikk på ett gir, og det var høygir.

Jeg hadde et prosjekt som alle avviste. Det het Breakout.

Til slutt ba jeg Steve om å lage det for meg.

Jeg visste at Woz alltid kom innom når han var ferdig hos HP for dagen,

Derfor ga jeg Steve nattskiftet.

Woz kom innom, og jeg fikk to Stever til prisen av én.

Steve sa at Nolan Bushnell hos Atari ville ha et nytt spill,

men vi hadde bare fire dager på oss.

Når et spill består av kretser og ikke er et program,

er det umulig på fire dager. Det krever flere måneder.

Jeg gjorde hele designen, og Steve konstruerte koblingsbrett.

Vi satt oppe i fire døgn uten stans og fikk mononukleose.

Vi fikk levert Breakout til Atari, og de betalte oss.

På et senere tidspunkt spiste jeg middag med Woz.

Han snakket om Breakout,

og jeg sa at de fikk ganske godt betalt for det.

Han så forvirret på meg, og jeg sa: