Elephant

AFRIKA

Kalahariørkenen i Sør-Afrika er et av jordens tørreste steder.

Kalahariørkenen

Men hvert år strømmer en elv ned fra fjellene

og forvandler hjertet av ørkenen.

En stor, grønn oase stiger opp av støvet.

Okavangodeltaet har fylt seg, tømt seg og fylt seg igjen i flere årtusener.

Og alle planter og dyr som noen gang har levd her,

har danset til rytmen av denne årstidsbaserte syklusen.

Som blodet i pulsårer opprettholder vannet alt liv her.

Men ett dyr er spesielt forbundet med vannet.

Kalaharielefantene tilbringer mesteparten av året med å lete etter mat og vann.

For dem er flomsesongen i deltaet en spesielt gledelig tid.

Dette er en side av elefanter vi sjelden ser.

En 40 år gammel hunn passer på flokken.

Shani er den eldste og klokeste, etter søsteren, den store matriarken,

så hun er nestemann i rekken for å bli leder.

Det blir et stort ansvar når tiden kommer.

Men inntil videre har hun hendene fulle med å oppdra sin ettårige sønn.

Denne gutten er mye å holde styr på.

Møt Jomo, en av flokkens yngste.

I denne lettpåvirkelige alderen, med så mange forskjellige typer dyr å leke med,

er det ikke engang sikkert at han vet at han er en elefant enda.

Han kan ikke hoppe gjennom lufta, så han er nok ikke en letjevannbukk.

Men en bavian... Det er nærmere.

Men de tror ikke på det.

La oss bare si at Jomo har mye å lære om å være en del av flokken.

For elefanter er familien alt.

I denne sammensveisede gruppen støtter noen deg alltid.

Og det er vanligvis Gaia, Shanis søster.

Hun er matriarken,

på grunn av alderen og visdommen sin.

Der hun leder, følger flokken.

Nesten alle her er i slekt med Gaia.

Søstre, søskenbarn, døtre, barnebarn.

De eldre guttene drar hjemmefra tidlig i tenårene

for å søke lykken andre steder.

Men de besøker mamma fra tid til annen.

Og for å vise de yngre gutta, som Jomo, hvordan de skaper trøbbel.

Gaia vet at deltaet tørker ut

og at hun snart må føre familien sin bort herfra

på leting etter mat og vann, til flommen kommer tilbake, og de også kan det.

Dette er de siste elefantene på jorden

som fortsatt tar disse store reisene på tusenvis av kilometer,

slik forfedrene deres gjorde.

For mange blir turen ny og spennende, men også farlig.

Mye avhenger av Gaias erfaring

og visdommen som blir nedarvet fra elefantgenerasjoner.

Hvert år er reisen utfordrende...

...men i år skal den endre alle livene deres.

To måneder senere trekker vannet seg tilbake, og paradiset blir til støv.

Jomo fører an til vannet.

Deltaet har blitt en rekke forsvinnende dammer,

og disse siste vannhullene er fine steder å møte

andre familier fra nabolaget.

Det sosiale livet er som oksygen for disse elefantene.

Og de stuper på hodet uti det.

Shani har mistet Jomo av syne alt.

Der er han!

Han...

Hva er det han gjør?

De eldre elefantene vet at dette kan være det siste lette vannet på månedsvis,

så de utnytter det til det fulle.

På tide med en bassengfest!

Når Jomo er overstimulert, kan han bli litt overivrig.

Der.

I det minste er disse gutta mer på hans størrelse.

Det gjorde mesteparten av drikkevannet til gjørme.

Men gjørme er nyttig for elefanter.

Det er som solkrem, og de spiser det mot mageproblemer.

Kjære vene.

Hvem var det?

Men gjørmen har en dyster side.

Den blir farlig klissete.

Gaia er nervøs og roper timeout for gjørmebassenget.

Jomo kommer seg nesten ikke ut.

Men en ung hannkalv sitter fast og blir kvalt.

Matriarken hjelper til.

Han er ikke Gaias kalv,

men hun vet at han dør om hun ikke får fjeset hans opp av gjørma.

Og hun er den eneste med erfaring med dette.

Hodet hans er oppe. Det er første steg.

Moren hans er fra seg,

men vet at om noen andre går uti,

forstyrrer det gjørma og gjør alt verre.

Selv for Gaia er dette en utfordring.

Hun holder kalvens hode høyt

og fjerner gjørme fra munnen og snabelen så han får puste.

Hun får mer tid om hun tømmer luftveiene.

Gaia ber Shani roe ned kalvens mor.

Kalven er utslitt, og beina hans sitter godt fast.

Men Gaia har en plan.

Om hun klarer å grave en stor nok rømningsvei gjennom gjørma,

kan kanskje kalven gå ut selv.

Shani kunne ikke hatt en bedre mentor.

Gaia gir aldri opp og går aldri fra familiemedlemmer.

Denne matriarken er en man må regne med.

Og en sterk rollemodell for hele flokken.

Gaia har sett deltaet tørke ut sånn

alle sine 50 år og kjenner igjen tegnene.

Hun vet at det er på tide å dra.

Minnene om alle reisene hun har tatt, er lagret i hjernen hennes.

Alle stiene og matstoppene.

Landemerkene og farene.

Hun trenger alle for å navigere det uforutsigbare området.

Gaia fører flokken inn i den stekende Kalahariørkenen.

Det virker som galskap!

Men om hun venter, vil vannhullene de trenger på reisen,

tørke ut før de når dem.

Og da kan de ikke krysse ørkenen.

Familien blir med alle de andre dyrene som forlater deltaet.

De legger ut på en reise på over tusen kilometer.

En som kan ta opp til åtte måneder.

Etter fire dager med reise fører Gaia dem til en skog med skygge,

der hun husker at det er frøbelger å spise.

Men de får en uventet overraskelse.

Fjerne slektninger.

En del av klanen Gaias familie ikke har sett på over et år.

De tar også en pause i sin egen reise.

Det er en flott sjanse til å snakke med gamle venner

og kanskje få noen nye.

For Jomo kan dette bli begynnelsen på et livslangt vennskap

og en verdifull forbindelse til en ny side ved familien.

Følelsesmessige bånd mellom elefanter er like sterke og varige som våre egne.

Shani prater med et søskenbarn hun ikke har sett på lenge.

De snakker med hverandre med dype, rumlende lyder som funker på kloss hold...

...og bærer langt langs bakken.

Men ingenting er bedre for båndet enn berøring.

Nå har de hilst ferdig.

De kom for å spise lunsj.

Den gamle tre-riste-teknikken fører til...

...én belg.

Det er ikke nok til flokken.

Shani er en mester i å riste trær.

Det går ikke.

Ser ut til at matpausen er fåfengt.

Vent nå litt!

Hvem er dette?

Han har kommet for å besøke moren i den andre familien.

En fantastisk okse, og han har et knep på lur.

Han får mange venner med dette trikset.

Alle elsker disse belgene.

Jomo har funnet en rollemodell.

En dag.

Belgene er akkurat det Gaia og familien trenger.

Mat med mye energi som holder dem gående på den lange reisen.

Shani kjenner en ny rumling i bakken under føttene.

Lavfrekvente lyder.

Mye lavere enn mennesker kan høre.

Det er beskjeder fra elefanter på veien foran dem.

På tide å dra videre.

Foran dem er det et utrolig nettverk med sirkler og streker

som strekker seg over hele ørkenen, til horisonten.

De mystiske strekene er eldgamle elefantstier.

Sirklene er vannhull som samler og holder på regn i noen måneder,

til det fordamper.

Noen hull inneholder akkurat nok drikkevann

til at familien kan fylle på og reise til neste.

Men andre er for langt unna.

Og noen er tomme.

Hullene med vann er springbrettene

familien trenger på den ukelange reisen gjennom denne ørkenen.

Og å koble dem sammen er som å løse en gåte

som krever mange års erfaring.

Etter en dagsmarsj under den stekende solen

er familien kjempetørst.

Shani og Jomo haster til vannhullet

og håper å få drukket rent vann før alle gjør det gjørmete.

Tomt.

Shani lukter vannet, men det er langt under jorden.

Jomo forblir tørst.

Men det er en annen lukt i luften.

Uvanlig, men litt kjent.

Shani er distrahert fra tørsten.

En elefant må ha kommet hit for omtrent et år siden,

desperat etter vann, men uten å finne det.

Dette er en påminnelse om innsatsen.

Gåten med vannhullene er ingen lek.

Beina blir pepret med sand og bleket av solen.

Men Shani ser ut til å kjenne igjen elefanten de kom fra.

Kanskje det var en slektning.

Eller kanskje det var en elefant hun bare møtte én gang.

Og det er sant at en elefant aldri glemmer.

Jomo var nyfødt på den tiden denne elefanten døde.

Shani gir ham et bein, som om hun vil lære ham noe.

Elefanter ser ut til å ha en sterk forbindelse med fortiden

og ærbødighet for de som kom før dem.

Det er et stort område å krysse.

Om det tar én eller to dager, er avhengig av farten...

...og at Gaia tar den mest direkte ruten til det neste vannhullet.

Det finnes ikke noen feilmargin nå.

Så mange nye undre for de små å se på sin første safari.

Jomo har manglet lekekamerater på den lange turen.

Han vil gjerne leke med denne søte, lille gepardungen.

Men kanskje ikke mens mamma er her.

Endelig et oppmuntrende tegn.

Sinoberbieetere lager rede nær rikt insektliv,

så de kan mate ungene sine.

Det er et tegn til Gaia om at flokken nærmer seg vann.

Gårsdagen var en påminnelse om døden.