Who the Fuck is That Guy?: The Fabulous Journey of Michael Alago

På den tiden var jeg ut på konsert hver kveld i New York City.

Jeg var bak scenen kveld etter kveld, på en konsert eller en klubb,

og jeg så samme person om og om igjen,

som et slags spekter.

Jeg sa til meg selv: “Hvem faen er den fyren?”

Det er ikke mange der ute jeg elsker.

Inkludert familien.

Han er en av dem jeg elsker.

Og med det kommer… kaos.

Det er ingen tvil om det,

og ingen kan si annet enn

at var det ikke for Michael, ville jeg ikke vært der jeg er.

Han er en magnet for artistiske…

…lette ting.

Kun i New York kan en gutt fra Puerto Rico

vokse opp i et hasidisk nabolag som homofil,

og oppnå det Michael har gjort.

De kaller det mulighetenes land.

New York er mulighetenes by.

REISEN STARTER

Her er vi i Borough Park i Brooklyn,

og dette er min gamle adresse:

5412 New Utrecht Avenue.

Jeg bodde her fra jeg var 12 år gammel

til jeg var 18-19, jeg, mamma og søstera mi.

Det er en jernbaneleilighet.

Når du gikk inn i leiligheten gikk du inn i foajeen,

kjøkkenet, spisestua,

min søsters rom, min mors rom,

og mitt rom, som er foran i bygningen,

som vendte mot “B”-toget, det hevede toget.

Togene passerte hvert andre minutt.

Og tro det eller ei, jeg sov rett gjennom det.

Det bråket dere får høre nå

sov jeg gjennom i seks år.

Seks år!

Jeg vokste opp i et hjem hvor man ikke snakker om noe,

man sier ingenting.

Det som skjer i hjemmet, blir der.

Som en voksen mann på 53

spør jeg meg selv, hvorfor sa de det?

Hva…?

Skjedde det ting i hjemmet som jeg ikke husker?

Av og til skjer det fæle ting.

Jeg har en yngre søster.

Cheryl er fire år yngre.

Når han kunne ta toget og komme seg ut av huset,

var han borte.

Han var låst inne på rommet sitt i vår lille leilighet.

Rommet var i enden av leiligheten.

Han var på rommet sitt med musikken rungende.

Vi var på det rommet i mange timer

og hørte på musikk.

Et morsomt minne fra high school…

Nå, som en voksen homofil mann…

…går jeg tilbake til dette, fordi så mye skjedde.

Jeg hadde matte.

Læreren var en røslig kar.

Jeg tenkte alltid: “Han er så kjekk.”

Jeg var en bitteliten 15-åring.

Og han var mattelæreren.

Jeg husker at et par av barna i matteklassen

gjorde narr av meg fordi jeg var feminin.

Læreren fikk nyss i dette.

En dag tok han stolene til barna,

og snudde dem på siden så de falt av.

Han sa: “Sånn snakker vi ikke om folk.”

Og jeg og min 15 år gamle avsindige hjerne,

jeg tenkte: “Han elsker meg.”

Jeg tenkte at…

Læreren min beskyttet meg.

Nå tenker jeg at han sannsynligvis var en salgs mannemann

som var ute i helgene

og så en liten greie

han ikke ville at noen skulle kødde med.

DØD OVER CRACKSELGERE

TOLERANSE ENHET LIKHET

DETTE LANDET ER VÅRT

VIL FORBY REDNINGSPAKKE

Her er jeg, en ung 16-åring

som er ute hele tiden.

Jeg vet ikke hvorfor mamma lot meg dra ut hver kveld,

men jeg tok B-toget til byen.

Skulle jeg til Max’s,

skiftet jeg tog,

tok RR- eller N-toget til 14th Street i Union Square,

og dro til Max’s Kansas City, som var på 18th og Park.

Det er utrolig at de slapp meg inn.

Jeg vet ikke hvorfor, jeg var ikke gammel nok.

Jeg var 16 og så ut som jeg var 12 og et halvt.

Det var galskap.

Folk som Johnny Thunders,

Cherry Vanilla.

Lee Radziwill og Truman Capote og…

MUSIKER

…en kvinnelig hore,

en mannlig hore, en spådame,

en ny rockestjerne.

Alle var i denne tette atmosfæren sammen.

Så mange nye artister spilte på Max’s.

Husk at på den tiden,

om du spilte på Max’s, spilte du ikke på CBGB’s, og motsatt.

Du var enten et Max’s-band eller et CB’s-band.

Jeg vet ikke hvordan Suicide gjorde det,

fordi de spilte på CB’s,

og jeg vet at de har spilt på Max’s,

fordi det var der jeg møtte Alan Vega

etter han jaget alle ut av rommet

fordi han var vill og gal

og slo seg i hodet med mikrofonen.

Jeg satt der og elsket Suicides musikk.

Jeg var en opprører

som visste at det alltid var noe på gang i New York City.

Fant jeg det i Village Voice og likte det, dro jeg dit.

Vi var ute hver kveld. Var vi ikke på Lismar Lounge,

var vi et sted på Avenue B.

Var det veldig sent, var vi på Save The Robots,

på Crisco Disco, på The World.

East Village var veldig eksentrisk.

En av de første gangene vi var der,

bodde vi på et hotell i Midtown, Taft Hotel, noe sånt.

En av de første vi så, var trommisen fra Taxi Driver.

GATETROMMISEN

Vi dro til St. Mark’s Place. Det var vogner på siden av gata.

Det var ingen lov om å plukke hundebæsj,

så folk gikk og snakket med seg selv og…

en veldig skitten gjeng.

Det var kult. Vi elsket det.

STUDENTLEGITIMASJON

Jeg var fryktløs, og Bowery var skittent

og skummelt for en gutt fra Brooklyn.

VELKOMMEN TIL FRYKTENS BY

Men det var et miljø der som jeg ville være en del av.

Det var så kreativt.

Patti Astor åpnet Fun Gallery.

Hun var nok den første som viste Keith Haring

og Jean-Michel Basquiat,

alle de store.

Så det var…

…elektrisk, East Village på 80-tallet.

Et spennende sted.

Supre butikker, kafeer, barer.

Mange tilfeldigheter fant sted.

Du møtte forskjellige folk med forskjellige klikker.

Det var så spennende for meg,

fordi med en oppvekst i London

får du ikke samme blanding av spennende og interessante folk

inndelt på engelsk vis.

New York brøt alle reglene,

og plutselig satt du ved en forfatter,

en filmmaker, et annet bandmedlem.

Det var ikke hat eller sjalusi der.

Helt fantastisk.

For meg var det flott.

MUSIKER/FILMMAKER

Det var alt jeg ville New York skulle være.

Du gikk ut og sa:

“Der er Andy Warhol.

Se. Der er The Ramones.”

Det var alt som fortsatt skjedde i mine tanker.

Det var ikke borte.

Det var et fantastisk miljø.

SKUESPILLER/FORFATTER

En enorm barnehage drevet av barnehagebarna,

bortsett fra at alle tok dop, og…

Når tatoveringen betød noe.

Det var ikke bare musikken.

Det var moten.

Det var at folk kom til byen.

Det var gammelt og nytt, Trash og Vaudeville,

og det var: “Herregud, endelig er jeg ute av Queens.”

Ikke det, jeg elsker Queens. Jeg er bro og tunnel.

Men endelig hadde jeg dratt.

Jeg trengte ikke å kle meg som…

Jeg kunne ikke kle meg sånn i Queens.

Da jeg gjorde det, kastet de steiner på meg.

Å være tilbake og være ved starten av noe,

og du visste ikke hva det…

Du visste: “Vi drar til CB’s downtown,

så kan vi se Annie Golden and The Shirts,

The Ramones og Blondie.”

Fra rock and roll-perspektiv var vi ute hver kveld.

Du kunne være på The Garden klokka åtte,

men du måtte nå første sett på The Cat Club

om det var onsdag kl. 22.30.

Og så: “Vi må dra til CB’s,

fordi noen bra spiller kl. 01.00.”

Og når du er på en sånn runde, og det var fantastisk,

var du ute hele natten.

Jeg var ute hele natten.

Det var det som var så bra med New York.

Vi var ute hver eneste kveld.

Michael Alago kunne bare ha kommet fra New York på 80-tallet.

Hvis du ser på

ånden, du vet,

hans bakkantiske natur…

…hans godhet,

hans åpenhet og intensitet,

det er New York før desinfiseringen.

Verden var annerledes før AIDS.