Robssons

I utkanten av Melkeveien-

-har de to siste romvesenene av sin art-

-ødelagt sin planet og blitt hjemløse.

Etter en lang og håpløs leting-

-har de til slutt funnet den lille eksoplaneten Jorden.

Problemet er bare at den allerede er bebodd av masse merkelige skapninger-

-og de merkeligste, som styrer planeten, blir kalt mennesker.

Derfor har romvesenene skapt prosjekt Robssons.

En menneskelignende robotisert familie som skal sendes til jorden-

som fortropp.

Deres oppdrag er å utforske mennesket-

-og finne ut om hun er vennlig eller fiendtlig.

Eller bare noen som man kunne tenke seg å ha som nabo.

Hallo, kjære venner, og hjertelig velkommen om bord skal dere være!

Mitt navn er Auto, og jeg skal være deres lille transportrobot-

-altmuligmann på deres korte opphold på jorden.

Takk, men kanskje kunne jeg som oppdragets leder få ordet?

-Selvsagt, kjære! Vær så god. -Takk.

Wow, jeg så ikke engang hvordan du fikk det.

-Hva da? -Ordet, som Auto ga deg.

Oppdraget vårt er veldig enkelt. Under skalkeskjulet familien Robsson-

-skal vi i maks 48 timer utforske mennesket-

-for å se om hun er kompatibel med våre skapere.

Vent nå. Hun? Er mennesket en hunn?

-I så fall er jeg feilkonstruert. -Overhodet ikke.

Mennesket kalles hun fordi det er hunnen som føder nye liv.

Men under forplantningsprosessen-

-trenger tydeligvis hannen å være med på et lite hjørne òg.

Høres vanskelig, ineffektivt og på grensen til ubehagelig ut.

Hvorfor er jeg med? Hva er min greie?

Det lurte jeg på også, men i deres informasjonsstrøm står det-

-at i familiene på jorden glir det ofte rundt mellomstore typer-

-tilsynelatende helt uten funksjon. Såkalte tenåringer.

-Det er din greie. -Hva da, å ikke ha noen funksjon?

-Akkurat. -Fett nice!

Unnskyld en logisk detalj, bare. Hvis vi nå er på et hemmelig oppdrag-

-hvordan unngår vi å bli oppdaget av jordens satellitter-

ved inntredenen i atmosfæren?

Det kan jeg svare på, Robin. Hvis dere ser ut til høyre-

så ser dere en svart asteroide.

Den lille steinen er vår hemmelige inngangsbillett.

Til jorden! Yee-hoo!

Et mystisk nedslag i Sibir antas å være en asteroide-

-som plutselig dukket opp på radaren. Ingen vet årsaken til nedslaget-

-men man tror det kan være en form for romstein.

Joho, det var jo oss! For en landing!

Ja, ikke sant?

Snarere krasjlanding. Nedslagsvinkelen var 87 grader.

En bulk i platen er vel ingenting. Den retter jeg ut på rekordtid.

-Det kunne ha gått mye verre. -Ja, som for Roberta.

-Hva er det med meg? -Du slo jo harddisken din.

Minnekortet fløy ut av øret på deg.

-Hvilket minnekort? -Ditt, som fløy ut av øret.

-Det har jeg ikke noe minne av. -Oi da.

Du fikk tydeligvis mer juling ved nedslaget enn det virket.

Er vi framme snart? Det er jo fett kjedelig her bak!

Snart. Jeg har tatt ut kursen til vår nye boplass-

der vi skal møte en megler.

-Megler? Ikke et menneske? -Hun er et menneske.

Og med litt flaks, og total uvitenhet om fartsskiltene-

bør vi rekke møtet i tide.

Rolig, Auto. Vi vil ikke vekke noen unødig oppmerksomhet.

Nei da.

Men, Gud!

Jeg sa jo at vi skulle holde lav profil, Auto.

Jeg har lav profil. På dekkene!

Hallo! Dette er et boligområde! Er du gal?

Nei, jeg er Robert. Er det du som er megler?

-Ja. -Bra.

Jaså, er dere... Er dere her for å se på huset?

Ja, skjønt det så vi da vi kom. Vi tenkte å flytte inn i det.

Ok... Unnskyld at jeg hisset meg opp. Det var ikke meningen. Carro.

-Nei, Robert heter jeg. -Ja, du sa det.

Jeg vet at jeg sa det. Hvorfor sier du Carro?

Jeg blir kalt for Carro. Skjønt egentlig så heter jeg Caroline.

Aha! Jeg trodde at du het Megler.

Greit. Du, skal vi gå inn så du får se på huset?

-Trengs ikke, vi tar det. -Hva...?

Men ja, han sier jo at vi vil flytte inn nå!

Jøss. Din impulskontroll må ha blitt skadet i krasjen også.

-Krasjen? Hva? -Unnskyld foreldrene mine.

Vi var med på en flystyrt. Men ingen fare-

-mamma skadet seg litt i hard... I hodet.

Så, hvor var vi? Nettopp, på jorden. Gi oss nøklene, takk.

Ja, skjønt betalingen.

Da var det klart, pengene er på din konto.

Hva?

Jøss! Men, allerede? Hoppsann. Ok...

Velkommen! Gud, så fint at dere skal flytte hit!

Jeg og familien min bor her, i huset ved siden av.

Ja, da kommer vi jo til å bli naboer.

Ja, det gjør vi sikkert.

Da ber vi dere over, så vi får se hvordan dere fungerer.

Ja, bra... Vi tar det siden en gang.

-Mm. Ok. Velkommen. -Takk!

Hyggelig menneske, det der.

Ja, jeg kommer. Jeg kommer. Se opp, Rob!

Så dette er altså garasjen. Mitt eget rom.

Det er så fint! Tror dere at resten av huset er i samme stand?

Skulle ikke forundre meg.

Som jeg trodde. Plukk fram innredningsbomben.

Absolutt.

Kirchsteiger 500, usikret!

Dette er helt i min stil!

-Stilrent. -Det får duge.

Hallo, hallo, Auto her igjen. Testing, testing. Høres jeg?

-Mer enn godt. -Flott, det funker!

Jeg har koblet meg inn i systemet her i huset-

-så nå kan vi ha kontakt med hverandre når og hvor som helst!

-Jippi! Jøss, var det noe jeg sa? -Nei, du skrek.

Ok. Unnskyld...

Nå har dere vært på jorden i snart et halvt døgn-

-og ennå har vi ikke sett noen resultater-

-eller engang en rapport om mennesket. Hva gjør dere egentlig?

Vi planlegger å kontakte naboene. Vi må bare fikse Roberta først.

Hun synes å ha fått en skrue løs da hun slo harddisken.

Vi krever resultater, og om dere ikke kan gi oss det innen fastsatt tid-

-kommer vi til å måtte avbryte programmet Robssons.

Det kommer ikke til å behøves. Oppdraget fortsetter straks.

Jeg fungerer betydelig bedre nå.

Jeg rakk ikke å sette inn motorikken.

Auto, hva snakket vi om før vi ble avbrutt?

At det i et villaområde visstnok er uhyre viktig med naboånd.

Det vil si at man har et godt forhold naboer imellom.

Da så, ingen tid å miste.

Robin, sett inn motorikken i Roberta. Vi skal besøke naboene våre.

Ja, ja, ja, ja. Kutt ut! Kutt ut! Hva er det som skjer?

Hei, vi er ferdige med innredningen i huset vårt nå-

-så vi tenkte å invitere dere over på litt middag for å skape naboånd.

-Hva snakker du om? -Innredning, middag, naboånd.

-Det er midt på natta. Hvem er dere? -Jeg er Robert. Dette er Roberta.

-Hvem Robert og Roberta? -Vi som står her, så klart!

Jeg vet ikke hvilken institusjon dere har rømt fra, men jeg sover!

Gjør du? For det ser virkelig ut som at du står oppreist og er våken.

-Er det dere? -Kjenner du dem?

Ja, litt. Våre nye naboer. De har vært med i en flyulykke.

-Min mann Jonas. -Hei, min mann Jonas!

Vi er ferdige med renoveringen av huset.

-Hva? Nå? -Nei, for en stund siden.

Jepp, så vi tenkte å ordne naboånd, ved å invitere dere på middag.

-Altså inntak av føde. -Jeg går og legger meg igjen.

Men, hvordan kan dere være ferdige med oppussingen allerede?

Allerede? Vi har jo bodd i huset i flere timer.

Nettopp. Det er på høy tid med naboånd.

Vi kommer kjempegjerne over på litt å spise og drikke.

-Men ikke akkurat nå. -Ok. Så når da?

Flaks at vi gikk dit. Nå vet vi at man ikke spiser middag midt på natta.

Mm. Men det føles ikke som at vi fikk til noen ordentlig naboånd.

I morgen. Carro sa de skulle komme på middag om jeg slutter å mase.

Nei, på tide å lade.

Å, hvilken fantastisk morgen! Eller hva sier du, Rob?

Hvordan var din første natt her på jorden?

Ingen anelse. Jeg har prøvd å finne en sånn...hva heter det?

Funksjon.

Jeg vet hva du kan gjøre. Ta den tuben med smøreolje på benken-

-og masser mine stive bakaksler, er du snill.

Den der får du slett ikke smøre meg med. Det er superlim.

Hva er superlim?

En klissete masse som man limer fast ting med. Sitter hardt-

så ta det forsiktig.