Falling Skies

Det var her jeg avtalte å møte Cochise.

Det var på tide. Folk trenger hvile, mat og pleie.

De skal få det.

–Droner! –Søk dekning!

Kysten er klar.

Det var den tredje patruljen siden soloppgang. Vi er ettersøkte.

De er nok ikke særlig glade for at vi rømte.

–Og stekte et romvesen. –Alt på én eneste dag.

–Er noe i veien? –Nei.

Da dronene fløy over oss, syntes jeg at jeg så noe der borte.

–Ok. Alt i orden? –Jeg dekker deg.

Hva er det?

–Hva er i veien? –Pappa!

Noen har oss i siktet.

Cochise venter oss.

Tom Mason.

Dere klarte det.

Min nestkommanderende Shak–Chic il Sha Shesash.

Du var høy, Shaq.

–Shak–Chic. –Sa jeg ikke det?

Jeg er glad for at du er fri igjen.

–Og resten av dere? –En del har dratt.

Men vi har 71 personer med oss.

–Beklager at vi ikke kan tilby mer. –Vi er takknemlige for alt.

Jeg har gode nyheter. Jeg har funnet din sønn, Matt.

–Har du sett ham? –Ja, i en esphenileir nordpå.

Til forskjell fra den dere forlot, er den befolket av barn.

–Kom, jeg skal vise dere. –Takk, min venn.

Jeg tenkte du var sulten.

Jeg hadde ikke kommet om jeg ikke trodde på deg, Matthew.

–Hva vil du, Kent? –Navngi de andre i fluktplanen.

Forklar hvordan du kunne ta deres side. Du er et menneske.

Dette er ikke et spill, det finnes ingen sider. Espheni er våre venner.

–De prøvde å tilintetgjøre verden. –De forsvarte seg.

De angrep oss. Jeg så det.

Du er et barn. Du vet ikke hva du så.

For noen år siden ble vi truet av global oppvarming–

korrupsjon og terrorisme.

Espheni tilbød oss å begynne på nytt–

–men lederne våre mistrodde dem. De angrep uprovosert.

–Tror du virkelig på det? –Det er sannheten.

Dette er en ny start, og du kan være med.

–Bare gi meg navnene. –Det var ingen andre.

Jeg presser deg ikke. Snart glemmer du dine avvikende meninger.

Det tar bare litt tid å skille den virkelige verden–

fra barnets fantasiverden.

Vi har sendt ut spaningsdroner, mindre enn deres husfluer.

De gir et flybilde av vår posisjon.

–Var det sånn dere fant Matt? –Ja.

Nesten på slump. En dags vandring herfra.

–Vi drar med en gang. –Jeg blir med.

Dette er personlig. Noen må holde stillingen her.

Du trenger meg.

Jeg vet hva du gjennomgår som far.

Jeg har følt det samme siden de tok Jeanne.

Hvis jeg visste hvor hun var, hadde ingenting kunnet stoppe meg.

Foreldreinstinktet kan få en til å gjøre dumme ting.

–Snakker vi om meg eller deg? –Jeg snakker, du lytter.

Du tar deg vann over hodet. Jeg sørger for at du ikke drukner.

Greit. Du har ansvaret til vi kommer tilbake.

Let etter mat, vann og våpen, hvis dere finner noen.

–Vi må bli kampdyktige igjen. –En tøff oppgave.

Jeg vet at du klarer det.

De svina gir seg ikke før de finner oss. Ikke forlat stedet.

–Cochise? –Patruljer døgnet rundt på skift.

Vi er tilbake om 48 timer, uansett hva som skjer.

Gi dem inn.

–Hva skjer? –Jeg hørte et dyr.

Det kan være puma og rødgaupe her.

Oberst Weaver utviser en noe uberegnelig atferd.

Jeg vet det. Ikke vær redd, han kommer seg gjennom det.

Jeg forstår ham. Espheni har vært etter oss siden vi flyktet.

Dan. Vi må stikke. Kom igjen.

Jeg går først.

Alt som dyrkes, har en hensikt. Dette er naturlig antibiotika.

–Fred være med deg. –De forguder deg.

De er takknemlige over å ha funnet et fredfylt sted.

Espheni kommer til å ødelegge det når de finner det.

Vi utgjør ingen trussel. Vi følger en fredelig vei.

–Si det til tibetanerne. –Ikke vær nedlatende mot meg.

Unnskyld, Lexi. Jeg er bare litt overveldet.

For et halvt år siden var du en liten jente.

Det var ikke meningen å gjøre deg opprørt.

Du fikk ikke et normalt liv.

–Ikke klandre deg selv. –Jo, jeg er jo moren din.

Jeg vet at du gjorde ditt beste.

En vei er staket ut for meg. Jeg trenger styrken til å følge den.

Du får ikke gå inn dit. Anthony.

–Hva er i veien? –"Legg ned våpnene, eller gå."

–Hva feiler det deg, Lourdes? –Våpen er ikke tillatt her.

Si det til espheni.

Ok. Slå leir i utkanten av området. Jeg kommer senere.

Takk for at du forstår.

Dingaan fikk i gang generatoren, så vi har lys og varme.

For øyeblikket. Den går på bare damp. Skriv opp drivstoff på listen.

Det blir en lang liste. Vi trenger førstehjelpsutstyr og vann.

Maten som Cochise fant, kommer ikke til å holde lenge.

Vi må kanskje begi oss ut.

Bare i nærheten. Ingen forlater stedet.

Som du vil. Her er de du ville snakke med.

Står til? Takk for at dere hjelper til.

Siden dere bodde her før ghettomuren falt–

–vet dere kanskje hvor det finnes forsyninger?

Mat, vann, drivstoff, medisin... Det står øverst på listen.

De fleste bensinstasjonene er tømt.

Jeg førte regnskapet på en gård ved Winnsboro.

De hadde egen diesel.

Pickupen min kjører dit på en kvart tank.

Winnsboro ligger akkurat på grensen. Det er risikabelt.

Vi venter til faren min kommer tilbake.

Hvis pappa kommer tilbake.

Hva skal folk gjøre? Sitte rundt leirbålet og synge?

Jeg kan ta bilen og skaffe drivstoff.

Ingen forlater stedet. Ikke før vi får ordre om det.

Ikke før du får tillatelse til å ta kommandoen. Bla, bla, bla.

Jeg må slå lens. Dere kan fortsette med leken deres.

Vet noen hvor det finnes drikkevann?

Det ligger et steinbrudd med vann på den andre siden av jernverket.

Hei! Kom tilbake!

Jeg kan ikke se Matt.

Uniformerte barn marsjerte i formasjon på gården.

Det høres ut som rene Hitlerjugend.

De burde vite bedre. Hitlers metoder vant ikke krigen.

Du får minne dem på det.

Vi går inn når det blir mørkt.

–Du er sliten. –Du er observant.

–Vi har ikke råd til å gjøre tabber. –Vi hviler ikke mens Matt er der.

Cochise.

–Cochise. Går det bra? –Den forsvant.

Det er en slags gift. Jeg kjenner det.

–Hva pokker var det der? –Jeg vet ikke.

Jeg vet ikke om noe dyr som blør sånt som dette.

–Hold ut, kompis. –Engst deg ikke, Tom Mason.

Når jeg får hvile, går jeg inn i en fornyende tilstand.

Jeg blir frisk på noen timer.

–Han klarer seg nok. –Vi får håpe det.

Hva er det med deg? Snakk med meg.

Jeg tror jeg har sett denne skapningen før.

Jeg så den ved ghettoen da vi rømte.

–Hvorfor sa du ingenting? –Jeg var ikke sikker.

Vi er slitne. Jeg trodde jeg hallusinerte.

Romvesenet som du brente...

Hva snakket han om? Skitterisering av deg, oss, mennesker?

De skulle frata oss vår frie vilje, så vi ikke skulle gjøre motstand.

"Utvikle dere, eller dø", sa han. Det setter vi en stopper for senere.

Nå handler det om Matt. Vi er her for å hente ham.

Jeg trenger din hjelp. Kan jeg regne med deg?

Jeg støtter deg.

Jeg håpet å finne andre som hadde sluppet unna fangeleirene.

Så jeg skannet statens utility–frekvens og hørte dette.

35.226. Et sted for fred.

–Alle er velkommen. –Det gjentas hvert 30. sekund.

–35.226. –Er det koordinater?

Fristedet ligger en dagsmarsj vestover.

Et sted for fred. Alle er velkommen.

Jeg kjenner igjen stemmen. Det er Lourdes.

Er hun en pålitelig venn?

Hun var det, men det endret seg.

Har du tid, Top Gun? Volmene pakker sammen for å dra.

–Dere vet den store stygge surpompen? –Shaq?

Han sa at dronene har gitt ny informasjon.

Espheni fordobler leteinnsatsen.

Han tror at de er her innen et døgn–

–og han og kompisene hans vil ikke bli værende.

–Vi burde kanskje... –Nei! Pappa og Cochise kommer hit.

Ikke skyt budbæreren.

Ifølge volmene er det ikke et alternativ å bli her.

Se der, vi har funnet olje.

Kom igjen.

Rolig! Dette er bilen min. Hva gjør du?

Det er som med pistasjenøtter. Man blir sugen på flere.

Du har rett til en mening. Vi ville bare ha litt drivstoff.

–Hvem er "vi"? –Jeg og vennene mine.

Er de usynlige?

Hør her, damen... Vi gjør en avtale.

Jeg fyller på bilen og gir deg noe.

Så du vil drive byttehandel? Mitt drivstoff mot...potetgull.

–Unnskyld? –Jeg har spist hermetikk i månedsvis.

–Jeg tar litt drivstoff. –Du går ikke ett skritt nærmere.

Du kommer ikke til å skyte meg.

Ok. Ganske modig.

Skal vi diskutere saken over en øl?

–Har du øl? –Ja. Den er varm. Gjør det noe?

Det høres bra ut. Takk.

Det er faktisk ikke en anmodning.

Et lite stykke av himmelen.

–Skål. –Skål.

Så... Hvorfor er kameratene dine interessert i dieselen min?

Takk. Vi holder oss gjemt i nærheten. Generatoren begynner å svikte.

Snilt av deg å hjelpe til.

–Er dette ditt sted? –Ved okkupasjon.

Du ser ikke ut som en bonde.

Nei, jeg var grafisk designer i et firma som lager vanntette mobilskall.

–Det trengs ikke lenger. –Takk og pris.

Jeg hatet å gå på jobb, å komme hjem og alt imellom.

Apokalypsen er det beste som har hendt meg.

Jeg vet hvordan det føles.

Nå lever jeg hver dag som om det var min siste.

Jeg gjør som jeg vil, når jeg vil. Jeg tar hva jeg vil, som bilen din.

–Liker du bilen min? –Hun er en skjønnhet.