Planet Earth

For 100 år siden var det 1,5 milliarder mennesker på jorda.

Nå trenger over 6 milliarder seg sammen på vår skjøre planet.

Men det fins fortsatt steder som er nesten helt uberørt av mennesket.

Denne serien tar dere med til de siste villmarkene-

- og viser dere vår planet og dens dyreliv slik dere aldri har sett dem.

Tenk dere vår verden uten sol.

Keiserpingvin-hannene opplever det nærmeste man kan komme det:

Vinter i Antarktis.

Stadig natt hersker, og temperaturen synker til 70 minusgrader.

Pingvinene blir når alle andre har reist. De våker over en skatt:

Et egg på oversiden av føttene, som holdes varmt av en hudflik på buken.

Det fins ikke mat og vann. De ser ikke sola på fire måneder.

Ikke noe annet dyr holder ut en hardere prøvelse.

Når sola forsvinner fra Antarktis, lyser den opp himmelen lengst nord.

Det er mars. Lyset vender tilbake til Arktis-

og borte er fire måneder med mørke.

En isbjørn våkner. Hun har ligget i hiet sitt hele vinteren.

Hennes tilsynekomst markerer at våren kommer.

Etter måneder under jorda aker hun ned skråningen.

Kanskje for å rengjøre pelsen, kanskje for moro skyld.

Ungene hennes kikker ut på sin lyse, nye verden for første gang.

Hunnen kaller på dem, -

- men i den bratte skråningen er det ikke lett å ta sine første skritt.

Men de er sultne og vil til mamma, som ikke har ammet dem i dag.

Hun lokker dem med melk, det eneste de har spist siden fødselen, -

- døve og blinde under snøen, for to måneder siden.

Moren har ikke spist på fem måneder, og hun har mistet halve kroppsvekten.

Nå omdanner hun det siste av fettreservene til melk til ungene.

Vårsola varmer, men det betyr et problem for hunnen.

Havisen smelter. Der jager hun sel for å kunne mate ungene, -

- og hun må komme seg dit før isen sprekker opp.

Men nå er det 30 minusgrader, og ungene må søke ly i hiet.

Det er seks dager siden bjørnene kom fram, og våren avanserer raskt.

Men snøstormer kan fortsatt slå til uten forvarsel.

De små ungene blir lett nedkjølt, og ville hatt det bedre i hiet, -

- men moren må sørge for at de holder seg i bevegelse.

Hun er svak av sult, og det fins ikke mat her i skråningen.

Havisen ligger fortsatt, men ikke særlig mye lenger.

Dag ti... Hunnen har ført ungene rundt 1,5 km fra hiet.

Det er på tide å sette dem på prøve.

De har fått god selvtillit, -

- men de har det ikke like travelt som moren.

Til slutt er de klare til vandringen, og det er i grevens tid:

Noen kilometer fra kysten har isen allerede begynt å sprekke opp.

Nå kan hunnen begynne å jage sel, -

- men det er en farlig verden hun fører ungene ut i.

Nesten halvparten av ungene dør i løpet av sitt første år ute på isen.

Om sommeren skinner sola døgnet rundt, -

- og det smeltende landskapet er i forandring hele tida.

Lenger sørover er snøen nesten smeltet bort på den arktiske tundraen.

I Nord-Canadas villmark utspilles et av naturens mest storslagne skuespill.

Hvert år vandrer tre millioner karibuer over den arktiske tundraen.

Flokkens enorme omfang kan man bare virkelig sette pris på fra lufta.

Enkelte flokker vandrer over 300 mil i året på jakt etter beitemark.

Ikke noe annet landdyr vandrer over så store avstander.

De er stadig i bevegelse. Nyfødte kalver må kunne gå fra fødselen av.

Men de store flokkene er ikke alene.

Ulver...

Flokker på opptil ti dyr følger vandringen.

Og de er sultne.

De er ute etter de nyfødte kalvene.

De løper rett mot flokken for å skape panikk.

Flokken skiller lag, noe som gjør det lettere å se seg ut et enkelt dyr.

I oppstyret blir en kalv skilt fra sin mor.

Kalven kan løpe fra ulven hvis den holder seg på beina.

Oddsene er jevne.

Gjør ikke karibuen noen feil, gir ulven opp etter ca 1,5 km.

Det er midtsommer på tundraen og sola går aldri ned.

Her faller solstrålene så skrått inn-

- at de ikke skaper nok energi til at trær kan vokse.

Man må reise 80 mil sørover før det er mulig.

Disse buskene markerer tregrensen:

Begynnelsen på det boreale barskogbeltet: Taigaen.

Bartrærnes nåleformede blader er lite spiselige, -

- så i denne skogen er det svært lite dyreliv.

Her er det helt stille, og det er ingen spor i snøen.

I den arktiske vinteren danner snøen et sammenhengende teppe.

Men når våren kommer krypende sørfra, smelter snøen bort.

Denne vidstrakte skogen inneholder en tredel av alle jordas trær-

- og produserer så mye oksygen at den påvirker atmosfærens sammensetning.

Jo lenger sørover vi kommer, desto sterkere blir sola, -

- og ved den 50. breddegraden begynner en radikal forvandling.

Her er sommeren så lang at løvtrær erstatter bartrær.

Løv er lettere å spise og å fordøye, -

- så nå kan dyr dele av energien som kommer fra sola.

Det er sommer, og skogen syder av liv.

Men de gode tidene varer ikke lenge.

Løvet blir felt om vinteren, siden frosten skader det.

Når det forsvinner, er det lite igjen som dyrene kan spise.

Skogens innbyggere må flytte, gå i hi-

eller sulte i flere måneder.

Amurleoparden... Verdens sjeldneste kattedyr.

Her i det østlige Russlands løvskoger er det vanskelig å jakte om vinteren.

Det fins få byttedyr og lite vegetasjon å skjule seg i.

Ungen er et år gammel og fortsatt avhengig av sin mor.

Mange hjorter dør om vinteren, -

- og disse leopardene har ikke noe imot å spise åtsler.

Afrikanske leoparder kunne aldri overlevd her, -

- men de russiske kattene har tykk pels som beskytter dem mot kulden.

Det er bare 40 ville amurleoparder igjen, og de blir færre.

Som så mange andre dyr er de utrydningstruet-

- på grunn av jakt og fordi deres habitat blir mindre.

Amurleoparden symboliserer hvor skjør vår naturarv er.

Hele artens framtid-

- er avhengig av et fåtall hunner, som denne.

Alle dyr, sjeldne og vanlige, er avhengige av energien fra sola.

I Japan forkynner kirsebærblomsten at våren er kommet.

Solas energi gir farge til landskapet.

Under reisen rundt sola snurrer jorda rundt en skråstilt akse.

Og det er hellingen som skaper årstidene.

Årstidene fører med seg stadige forandringer.

Når sola lyser svakere i nord, begynner Amerikas løvskoger å stenge ned, -

- og de feller løvet før de mørke, kalde månedene som kommer.

En årstid går over i en annen. Enkelte organismer trives, -

- men de fleste må forberede seg til vinterens solfattige liv.

Hele populasjoner av dyr tvinges til å flytte langt av sted-

for å finne mat og varme.

300000 gulkinn-ender samles for å flykte fra den sibirske vinteren-

og fly sørover til Korea.

Hele jordas populasjon i en eneste flokk.

Men i enkelte deler av verden fins det ingen årstider.

I tropene kommer solas stråler rett ned, -

og de er like sterke året rundt.

Derfor er jungelen viltvoksende og inneholder mange forskjellige arter.

Denne skogen dekker bare tre prosent av jordas overflate, -

- men den inneholder over 50 prosent av dens dyre- og plantearter.

Kronetaket er spesielt rikt på liv.

Her er det aper, fugler og millioner av insekter: