High-Rise

Tross alle ulempene likte Laing å bo i blokken.

PURRING

TIL RETTE VEDKOMMENDE

Nå som så mange beboere var fjernet kunne han slappe av.

Han bestemte mer selv, klar til å se fremover og utforske livet.

Hvordan og hvor...

- De råtner. - ...hadde han ikke bestemt.

En dram? Cosgrove er her. Alle gutta samlet.

Det var vanskelig å ikke tro at de levde i en fremtid, -

som allerede hadde funnet sted.

TRE MÅNEDER TIDLIGERE

VELKOMMEN TIL DITT NYE HJEM

Pokker ...!

Uflaks. Eller betyr det flaks? Jeg husker det aldri.

- Unnskyld meg. Unnskyld. - Jeg overlever.

Det tviler jeg ikke på. Du er et prakteksemplar.

- Jeg trodde det sto tomt. - Jeg flyttet akkurat inn.

- Jeg heter Charlotte Melville. - Hei. Jeg må ha sovnet.

- Bare vi ikke har skremt ham. - Og om vi har?

- Du? - Ja?

Kom opp og ta en drink etterpå. Jeg har fest.

- Når skal vi komme? - Klokken 19, presis.

Det minner meg om at du ikke har fått presang ennå.

Du er ikke min type. Og skal ikke du i tv-studio?

Jeg er ikke deres type heller.

- Kom igjen. - Jeg har ikke drukket nok.

- Jeg vil ikke skuffe dem. - Hva mater Helen deg med?

Hun er for nedtrykt til å lage mat.

Gid jeg var gift med deg. Stoisk og med perfekte bryster.

Jeg ville likt å havne mellom lårene dine.

Noen ganger går du for langt, Wilder.

Gjør jeg?

Har det skjedd noe som kan ha bygd negativ energi?

Søsteren min døde nylig.

- Virkelig? - Ja, selvfølgelig.

Unnskyld. Men folk kan ofte finne på... å finne på ting.

For å få ti minutter ekstra.

Jeg har ikke tid til ti minutter ekstra.

"Alle store poser skal ..."

"Ingen store poser ..."

Bleier.

- Unnskyld? - De tetter sjakten.

- Jeg har ingen barn... - Bra. De tisser i bassenget.

Det skal jeg huske.

FYSIOLOGISK INSTITUTT

58 år, mann, schizofren. Hjerteinfarkt.

Litt av en gammel kall.

Respekt skal ikke måtte vike av en naturlig følelse av avsky.

Dere spesialiserer dere kanskje i sinnslidelser og deres årsak.

Men la oss begynne med det grunnleggende.

Som dere kan se, kan ansiktet lett vrenges av kraniet.

Munrow?

Munrow?

Du falt.

Så...

- Jeg er ikke flink til dette. - Å passe inn?

Jeg håpet jeg kunne være litt anonym her.

Slapp av. Folk her bryr seg vanligvis ikke om andre.

- Bra. - Men Charlotte er med overalt.

Hun sa søknaden din om å bo her var svært byronsk.

Jaså, sa hun det?

Jeg har tenkt å gjøre alt riktig.

- Javel. En til? - Ja takk.

- Hvilken etasje bor du på? - 25. Nedenunder.

- Tennis? - Nei, squash.

Det er visst 20.

Hvorfor bo her og ikke på en ungkarshybel i byen?

Det er vel en investering for fremtiden.

Jeg ville begynne på ny frisk. Sette mitt preg.

Vi bor nede i bunnen, i skyggene. Som de fleste familier.

- Du tettet sjakten. - Det er Steele. Han er tannlege.

Du vet ikke helt hvordan ting her fungerer.

Nei, men jeg er lærenem.

Jeg er tannlege, ikke homoseksuell.

Fint for deg.

Steele ordner barna. De spiser for mye godteri.

Helen er miljøforkjemper. Hun bekymrer seg.

- Har du hørt om gjenbruk? - Nei, jeg...

Hun forstår ikke hvilken skadelig virkning de jævelungene har.

Kvinnene her hadde gjort verden en tjeneste ved å knipe sammen.

Denne vil ikke ut.

Mor? Toby har et radiobyggesett. Kan jeg få et?

Hvis du er snill.

Er det ikke din kone som går ut på toalettet sammen med Cosgrove?

- Han leser nyheter. Så du ham på tv? - Nei.

Han er veldig god. Veldig overbevisende.

Unnskyld.

Urettferdighet. Min mann tåler det ikke.

Han har laget en dokumentarfilm om det i årevis, men mistet fokus.

Unnskyld meg.

Tusen takk.

25. etasje.

Faen...

Hei, Jean, det er meg. Jeg kommer ikke i dag.

Hva med Munrow? Møtte han til skanningen?

Fint. Legg det på pulten min hvis det dukker opp.

Nei, jeg trenger ikke noe. Jeg har alt.

- Hei. - Du slapp meg ikke inn.

- Skulle jeg det? - Selvfølgelig.

Hei.

- Du har ikke skiftet. - Det går nok ikke.

Verst for deg.

Er du den nye legen?

Ja, det er jeg. Men jeg er nok ikke den du trenger.

Er noen skadet, kan jeg kontakte sykeavdelingen.

Mr. Royal vil snakke med deg. Nå.

Hvem?

- Det var en fin heis. - Privat.

Du trenger ikke det.

40. etasje. Takleilighet.

Terrassen.

Dr. Laing.

- Jeg hører du spiller squash. - Ja. Har du bygd alt dette?

Drømt, uttenkt. Jeg brettet knapt opp ermene.

Men prosjektet er langt fra ferdig.

Det blir fem tårn i alt rundt sjøen.

Det blir som en åpen hånd.

Sjøen er håndflaten, og vi står på pekefingertuppen.

Der. Jeg la alle krefter i dette tårnet.

Jeg er dets jordmor, så å si.

Det likner en ubevisst tegning av en spiritistisk seanse.

- Det var fint. Kan jeg bruke det? - For all del.

Jeg er modernist, men leger vet man må gjøre det påkrevde.

Kulissene der ute er til min kone. Hennes store tidsfordriv er-

en omhyggelig dyrking av nostalgi.

- Etter hva? - Hvorfor grave i det?

Bilen min ble knust av en sementbil.

- Jeg er nok ikke fysioterapeut. - Jeg vet hva du er, dr. Laing.

Daglig trening er det eneste som holder smerten i sjakk.

Man kan si at jeg ikke bare er husets første trafikkoffer, -

- men min egen ulykkes arkitekt. Hva sier du til det?

- Er det en hest? - Sikkert. Min kone rir.

I 40. etasje?

- Det er Simmons. En av mine menn. - Ja, vi har møttes.

- Squash. Fredag morgen klokken 6? - Hvorfor ikke?

Laing, min kone har selskap i overimorgen.

Med sånne folk du må kjenne hvis du skal forstå dette stedet.

Takk.

Hvorfor er det aldri en bryter til det jeg trenger?

Jeg håper du kom for å fikse det.

Unnskyld? Jeg trodde slike var på museum.

Da tok du feil.

Pokker...

La meg prøve.

Beklager.

Den er i ustand, er jeg redd.

- Doktor, denne veien. - Unnskyld.

Royal liker deg. Det er uvanlig.

Visste du han ikke har vært ute av takleiligheten siden ulykken?

Du kjenner vist alle.

Men alle tror de kjenner meg. Det er knepet.

Her er et sosialt hierarki, uansett om Royal liker det eller ikke.

Kan du skrive ut en resept på sovepiller?

Nei.

Fortell meg hvordan søsteren din døde.

- Hvordan vet du det? - Veggene har ører.

Jeg likner henne sikkert.

Du trenger ikke fortelle noe. Jeg vil bare snakke om meg selv.

Det er bordell et sted i blokken. Jeg kan spørre hvor for deg.

Unnskyld.

- Charlotte? - Skatt?

- Hei. Det er Toby, min sønn. - Hei.

Hvor er Laura?

- Jeg bare varmet melk. - Samme det. Jeg skal ut.

- Jeg trenger ikke barnevakt. - Du må sove.

- Ellers er du trøtt på skolen. - Jeg vil ikke dit.

Nei, men alle må gjøre noe de ikke vil. Sånn er det å bli voksen.

- Stemmer ikke det, Robert? - Jo. Jada.

- Sov søtt. - Batterier.

- Jeg har ikke glemt det. - Kom igjen.

Han er virkelig sylskarp.

Jeg kaller ham den lille professoren. Det hater han.

Går du?

Jeg trodde... vi skulle gjøre dette her.

Vi har gjort det.

Du er mye penere uten klær.

Du er heldig. Ikke mange er det.

Fascistsvin!

Velkommen til supermarkedet i 15. Dagens tilbud: fransk brød og ost.

Takk for at du handler i 15. Etasje.

Vil du ha en autograf?

Jeg så faktisk etter noe Riesling.

Hva?

LÆR FRANSK

Burde jeg kjenne henne?

Det er Jane Sheridan. Skuespilleren.

Hun trenger ikke alt det der, hun bare liker å bruke penger.

Hun øver på en ny rolle som en trist skuespiller-

som bor alene i en boligblokk.

Behold vekslepengene.

Det er ingen.

- Munrow. Bankmann. - Pangbourne. Gynekolog.

- Min sønn vil inn i medisinen. - Og i andre ting, håper jeg.

Det er ham. Man er i gode hender hos ham, men de er kalde.

Din mann virker oppsatt på å kolonisere himmelen, mrs. Royal.

Og en forstår ham når man ser hva som foregår nede på gateplan.

- Tysk presse kaller ham genial. - Tyskere.

Vi har vunnet priser. Det kommer man ikke utenom.

Munrow.

- Går det bedre? - Å, det er deg.