The Matrix Revolutions

Jeg har ingenting, sir. Intet tegn til Niobe eller Ghost.

- Ingenting bortsett fra blå piller. - Plugger vi inn og prøver å nå dem?

- Nei, de er nede. - Skal vi dra tilbake?

- Kan det fly, så trenger vi det. - Jeg var redd for at du ville si det.

Undersøk hver gang, hvert hull, hver sprekk. Videst mulig, raskest mulig.

- Gangene kryr av blekkspruter. - Da må vi finne dem snart.

- Tenkte du ville ha noe å spise. - Takk.

Noen forandring?

Nei.

- Hvordan er det med ham? - Han greier seg fint.

- I hvert fall til han våkner opp. - Hva mener du?

Kapteinen har noen spørsmål til ham.

Det er best at han har noen gode svar. Ser du de kuttene?

- Jeg tror han har laget dem selv. - Hvorfor det?

Virtuelt delirium kanskje. Jeg vet ikke.

Men som jeg sa, svaret bør være godt.

Roland, jeg vil gjøre et nytt søk i Matrix.

- Etter hva? - Etter Neo.

Hvordan kan han være i Matrix? Han er ikke plugget inn.

Vær så snill, for min skyld.

- Det er dette som bekymrer meg. - Hva da?

Hjerneaktiviteten hans er ikke som på en som er i koma.

Jeg ser dette mønsteret til stadighet.

- Hvor? - På en som er plugget inn.

Ingenting . Nada. Han er ikke der inne.

- Sir, jeg har projeksjonene. - Hvor lenge?

Ifølge tidligere fart vil de være i Zion om 20 timer.

Herre Jesus Krist.

Greit, la oss få gjort noe. AK, du tar holografen.

Mauser, ha kanonene forut og akter bemannet til enhver tid.

Vi kjører på så få puter som mulig.

Hei, hei. De kaller på deg!

Hva?

Operatøren.

Det er Seraph.

Jeg har bud fra oraklet. Du må komme med en gang.

- God morgen. - Hvem er du?

Mitt navn er Sati. Ditt navn er Neo.

Pappa sier at du ikke skal være her. Han sier at du må ha gått deg vill.

Har du gått deg vill, Neo?

- Hvor er jeg? - Dette er togstasjonen.

- Er ikke dette Matrix? - Det er dit toget går.

Det er dit vi skal, men du kan ikke bli med oss.

- Hvorfor ikke? - Han vil ikke tillate det.

- Hvem vil ikke det? - Togmannen. Jeg liker ham ikke.

Men pappa sier at vi må gjøre det togmannen sier, ellers lar han oss bli -

her i all evighet.

Morpheus, Trinity, takk for at dere kom.

En ting jeg har lært er at ingenting går nøyaktig slik som du vil.

- Hvem er du? - Jeg er oraklet.

Jeg skulle ønske det var enklere å forklare dette, men det er det ikke.

Jeg er lei for at dette måtte skje.

Jeg er lei for at jeg ikke kan sitte her slik dere husker meg -

- men det var ikke ment å være slik. - Hva skjedde?

Jeg gjorde et valg og det kostet meg mer enn jeg ville at det skulle gjøre.

Hvilket valg?

Å hjelpe dere, å veilede Neo.

Siden den virkelige testen for ethvert valg er å måtte gjøre det valget igjen -

fullt vitende om hva det kan koste -

- så føler jeg meg ganske vel med det valget, fordi -

her er jeg, i gang igjen.

- Vet du hva som er skjedd med Neo? - Ja.

Han er fanget på et sted mellom denne verdenen og maskinverdenen.

Linken er kontrollert av et program som kalles togmannen.

Han bruker den til å smugle programmer inn og ut av Matrix.

Hvis han finner ut hvor Neo er før dere når ham -

- da er jeg redd for at valgene våre blir vanskelige.

- Hvorfor det? - På grunn av den togmannen jobber for.

Merovingian.

Han har utlovet dusør for livene deres. Dere må være forsiktige til enhver tid.

Seraph vet hvordan han skal finne togmannen. Han blir med dere.

Han har beskyttet meg i mange år.

Jeg håper han kan gjøre det samme for dere.

Følg meg.

- Orakel... - Jeg vet det, Morpheus.

Jeg kan se at du er fylt av tvil, preget av uvisshet.

Etter alt som har hendt, hvordan kan du vente at jeg skal tro deg?

Jeg gjør ikke det. Jeg venter bare det jeg alltid har ventet.

At du skal bestemme deg. Tro meg eller ikke.

Jeg kan bare si deg at din venn er i trøbbel og at han trenger din hjelp.

Han trenger all vår hjelp.

- Er du fra Matrix? - Ja. Nei.

- Jeg var det, mener jeg. - Hvorfor forlot du den?

- Jeg måtte. - Jeg måtte også forlate hjemmet mitt.

Sati! Kom hit, vennen.

- La den stakkars mannen være i fred. - Ja, pappa.

Jeg beklager. Hun er fremdeles svært nysgjerrig.

- Jeg kjenner deg. - Ja, i franskmannens restaurant.

Jeg er Rama-Kandra. Dette er min kone Kamala, min datter Sati.

Det er en ære å få treffe deg.

- Dere er programmer. - Å, ja.

Jeg er leder for kraftverk- systemet for gjenbruksoperasjoner.

Min kone er interaktiv software- programmerer. Hun er meget kreativ.

Hva gjør du her? Du hører ikke hjemme her.

Jøss, jeg ber om unnskyldning. Min kone kan være svært direkte.

Det er OK. Jeg har ikke noe svar.

- Jeg vet ikke engang hvor "her" er. - Dette stedet er ingen steder.

Det er mellom din verden og vår verden.

- Hvem er togmannen? - Han jobber for franskmannen.

Hvorfor visste jeg at du ville si det?

Franskmannen glemmer ikke, og han tilgir ikke.

- Kjenner du ham? - Jeg vet bare det jeg trenger å vite.

Vil du ta med noe som ikke hører til der fra vår verden til din verden -

- så må du gå til franskmannen. - Er det det dere gjør her?

- Rama, vær så snill. - Jeg vil ikke være grusom, Kamala.

Han får kanskje ikke se et annet ansikt i resten av sitt liv.

Jeg beklager. Du trenger ikke svare på det spørsmålet.

Jeg har ikke noe imot det. Svaret er enkelt.

Jeg er meget glad i min datter. Hun er det vakreste jeg noensinne har sett.

Men der vi kommer fra er ikke det nok.

Hvert program som blir skapt må ha et formål. Hvis ikke, blir det slettet.

Jeg gikk til franskmannen for å redde min datter.

- Forstår du ikke? - Jeg har bare aldri...

Hørt et program snakke om kjærlighet.

- Det er en menneskelig følelse. - Nei, det er et ord.

Det som betyr noe er forbindelsen ordet innebærer.

Jeg ser at du elsker noen.

Kan du fortelle meg hva du ville gi for å beholde den forbindelsen?

Alt.

Kanskje grunnen til at du er her ikke er så forskjellig fra min.

Det er ham.

Unna!

- Kom dere vekk fra meg! - Vi vil ikke ha bråk.

Kom dere vekk fra meg!

- Vi trenger din hjelp. - Jeg kan ikke hjelpe dere!

Ingen kan hjelpe dere!

Å, nei!

Fordømt!

- Når kommer toget? - Det er allerede forsinket.

Det er ikke likt togmannen å komme for sent.

- Tror du det har noe med meg å gjøre? - Vet ikke. Bare oraklet vet sånt.

- Kjenner du oraklet? - Alle kjenner oraklet.

Jeg konsulterte henne før jeg møtte franskmannen.

Hun lovte at hun skulle ta seg av Sati etter at vi hadde sagt adjø.

- Skal dere ikke bli hos henne? - Det er ikke mulig.

Vår avtale med franskmannen gjelder bare for vår datter.

Min kone og jeg må tilbake til vår egen verden.

- Hvorfor det? - Det er vår skjebne.

- Tror du på skjebnen? - Skjebnen er et ord...som kjærlighet.

En måte å si: "Hva jeg er her for å gjøre."

Jeg har ikke noe imot min skjebne. Jeg er takknemlig for den.

Takknemlig for min vakre kone, for min vakre datter.

De er gaver, så jeg gjør det jeg må gjøre for å hedre dem.

- Pappa, toget! - Finn kofferten din.

Kvikt.

Kan jeg bære den for deg?

Greit.

Kvikt, jeg er sent ute!

- Hvem er du? - Han er en venn.

Jeg kjenner deg!

Så det var det de ville.

Jeg må tilbake.

Jeg betaler det du forlanger.

Jeg skal med dette toget.

Nei, nei, nei.

Du blir her inntil Merovingian sier noe annet.

Kjenner jeg ham, så blir du her i lang, lang tid.

- Jeg ønsker ikke å skade deg. - Du skjønner det ikke.

Jeg bygde dette stedet.

Her lager jeg reglene. Her er det jeg som kommer med truslene.

Her nede...er jeg Gud.

Kom dere på toget, ellers blir dere her sammen med ham.

Vi bør konsultere oraklet.

Nei. Vi vet hva som må gjøres.

Skitt!

Jøss.

Jøss, det har ikke vinger.

Jeg skjønner. Du må være klar til å dø.

Jeg må snakke med ham.

Du kommer bare gjennom denne døra over mitt store lik.

Greit.

Våpen er ikke tillatt i klubben.

I bunnen av denne heisen er det en garderobepike -

- og har vi flaks, én mann som oppbevarer våpnene.

- Og hvis vi har uflaks? - Da er det mange menn der.

Kan jeg ta... Å, herregud.

Hva i helvete?

Dette er utrolig.

Hei!

Det fortapte barnet kommer tilbake.

Er du her for å hente dusøren, Seraph?

Si meg... Hvor mange kuler er det i de pistolene?

Jeg vet ikke, men jeg tror ikke at dere har nok.

- Vi vil bare snakke. - Å, ja. Det tror jeg nok.

Dere har kjempet dere gjennom helvete for å gjøre det.

Jeg skal si dere hva jeg gjør.

Legg ned våpnene, så lover jeg at dere kommer ut herfra i live.

- Alle tre? - Ja.

Selvfølgelig.

Hvem kunne ane vi skulle se hverandre så snart etter vårt siste møte?

Skjebnen er raus, hva?

Og siden du, min lille Judas, har brakt dem hit -

- kan jeg vel formode at oraklet har funnet seg et nytt skall?

Skuffende, men ikke uventet.

Men jeg håper at hun har manerer til å lære leksen sin -

- og huske at det finnes ingen handling uten konsekvens.

Og hvis du tar noe fra meg, så må du betale hva det koster.

Vet du hvorfor vi er her?

Gi deg, da, hva er det for et spørsmål? Selvsagt vet jeg det.

Det er jobben min å vite det.