Train Dreams

TOGDRØMMER

En gang fantes det passasjer til den gamle verdenen.

Snirklete stier, skjulte veier.

Du kom rundt et hjørne, og plutselig sto du ansikt til ansikt

med det store mysteriet, grunnlaget for alle ting.

Og selv om den gamle verdenen er borte nå,

selv om den er rullet sammen som en skriftrull og ryddet vekk,

kan du fortsatt føle gjenklangen av den.

Klart!

Han het Robert Grainier,

og han levde i mer enn 80 år i og rundt byen Bonners Ferry i Idaho.

I sin tid reiste han vestover

og kom så langt som et par mil fra Stillehavet,

selv om han aldri så selve havet,

og så langt som byen Libby i øst, 65 kilometer inn i Montana.

Da han ble sendt alene til byen Fry i Idaho,

var han seks, eller kanskje sju år.

Han visste aldri sikkert hvilken dag eller år han ble født.

Ingen hadde fortalt ham hvordan han mistet sine biologiske foreldre.

Et av hans tidligste minner var synet av massedeportasjonen

av 100 eller mer kinesiske familier fra byen.

Den tilfeldige volden gjorde stort inntrykk på Grainier.

Kom opp hit. Vær så snill, unge mann.

Jeg har blitt kuttet bak knéet av en fyr de kaller Big-Ear Al.

Og jeg vet at han har drept meg.

Det var andre minner han dyttet vekk hver gang de dukket opp.

Han sluttet på skolen tidlig i tenårene,

og de neste 20 årene gikk uten mye retning eller formål.

Det var lite som fanget interessen hans,

helt til han møtte Gladys Olding.

Gladys presenterte seg som om det var noe kvinner gjorde hver dag.

- Hei, der. - Kanskje var det det.

Hei.

- Jeg har ikke sett deg her før. - Nei, jeg har aldri...

- Første gang? - Jeg kom med fetteren min.

Kona hans er veldig...

Jeg er Robert.

Gladys.

- Hyggelig å møte deg. - I like måte.

Plutselig var kirken mer interessant for ham enn noen gang før.

Ikke mer enn tre måneder senere var de uatskillelige.

Akkurat nå kan jeg forstå nesten hva som helst.

Hva tenker du på?

Vel...

Jeg tenkte at vi burde gifte oss.

Hva?

Vi er gift.

Vi trenger bare en seremoni for å bevise det.

Og hytta vår skal ha et vindu som vender ut mot elva.

Greit.

Vi må ha en hund.

Har alltid ønsket meg en hund.

Greit.

- Lukk opp døra. Kom igjen. - Greit.

- Hei. Kom inn. - For et flott hus du har her.

Får jeg komme inn? For et sted!

- Vi har sengen her. - Som vender denne veien. Og...

- Et vindu? - Ja, her.

Og et her.

Si navnet mitt én gang til.

Jeg elsker å høre deg si det.

Lyden av det.

Robert.

Plutselig ga livet mening for Grainier,

som om han hadde kjempet motstrøms,

men nå hadde snudd og var på vei nedover elven.

Paret bygde ei hytte på fire mål land, og der, ved Moyie-elven,

begynte de et liv sammen.

I de årene førte Grainiers arbeid ham langt hjemmefra.

Han jobbet med menn som kom fra fjerne land

han aldri hadde hørt om. Steder som Shanghai og Chattanooga.

Det var en trøst for ham hvor enkelt de gikk overens,

de ble som midlertidige familier.

Men så, sommeren 1917,

var han med å bygge Robinson Gorge-broa for Spokane International Railroad.

Han hadde aldri jobbet på jernbanen før, og han ønsket han aldri hadde begynt.

Han er der borte, gutter.

- Unggutten som jobber med bjelken. - Der er han.

Gå og hent ham.

- Ta ham med hit. - Bli med oss.

Hent ham hit.

Hva har han gjort?

Kom bort hit.

- Hei, du. - Vent.

Men hva har han gjort?

En, to...

Få ham opp hit! Der, ja.

Ta ham med ut dit.

- Men hva har han gjort? - Jeg vet ikke.

Hva? Hei.

- Dæven... - Hva gjør han?

Dere har vist denne gamle elvedalen hvem som er sjefen.

Dere hjalp til å redde Spokane International.

Før måtte man 17 kilometer rundt denne kløfta.

Dere har åpnet opp en ny del av landet.

Det er ikke pyramidene i Egypt,

men jeg synes dere har gjort en ganske utrolig jobb.

Mange år senere ble en bro av betong og stål bygget

seksten kilometer lenger opp i elva, og denne ble ikke lenger brukt.

Vel...

La oss se om hun holder.

Jeg har savnet deg.

Hei.

Å, Gladys.

- Å Gud. - Gud, ja.

Hun sovnet akkurat.

- Er hun... - Du kan gå og se på henne.

Så stor hun har blitt.

Hun begynner å ligne på deg.

Hun ligner i hvert fall på én av oss.

- Ingen brukne fingre denne gangen? - Jeg tror ikke det.

- Trodde ikke du skulle komme ennå. - Jeg bare gikk og gikk til jeg kom hjem.

Se her.

Jeg forventet ikke så mye etter det du alt har sendt.

Vi traff et mykt felt på slutten.

La oss spise skikkelig i kveld.

Ikke gjør deg for mye bry.

Nei, kom igjen. Jeg skal vise deg noe.

Traff du noen av de samme gutta?

Ja. Jeg så et par fra Oregon-jobben.

Har de gode historier?

Ja. De har gode historier, om de er sanne eller ikke.

Hun ser på lyset. Se.

Se der. Ser du det?

- Er det ikke fint? - Hei, vennen.

Ja.

Skal jeg mate deg?

Gi meg en bit av kyllingen.

Så, så.

- Skal vi legge oss? - Ja.

Hva syns du?

Ganske snodig vugge.

Det er en ruse.

Vugge, du liksom.

Robert...

Våknet hun?

Gråt hun?

Ikke så veldig.

Hun våknet og var sulten.

Vet du hva all gråten hennes betyr?

De fleste, tror jeg.

Hvor mye vet hun, tror du?

Jeg vet ikke.

Like mye som en hundevalp?

En valp kan klare seg selv etter at moren har avvent den.

En baby klarer seg ikke alene selv om den er avvent.

En hund vet mer enn en baby til babyen får et språk,

og mer enn bare noen få ord.

En hund oppdratt i huset kan også noen ord.

Minst like mange som en baby.

Hva slags ord?

Jeg vil bare høre stemmen din.

Vel, "hent"

og "kom".

"Ligg" og "sitt"

og "rull rundt".

Den kjenner ordene på triksene den kan.

Tror du hun vet at jeg er faren hennes?

Selvsagt vet hun det.

Hun vet det i hjertet sitt.

Selv om hun ikke vet at hun vet det ennå.

Ikke vær redd.

Du vil få nok av tid til å være faren hennes.

Godt å ha deg hjemme.

Jeg vil ikke at du skal forsvinne.

Vær så god.

Ja.

- Nei, ikke spis den. - Lukter den godt?

Beklager. Bare ett minutt til.

Skal jeg putte hånden i lomma?

Hva syns du?

Så fort Grainier begynte å bli vant til å være hjemme,

så var tømmersesongen i gang igjen, og igjen måtte han forlate dem.

Arbeidet hans ble utført av omreisende menn,

de fleste uten hjem eller familier.

De beveget seg fra jobb til jobb, delstat til delstat,

slik arbeidet krevet.

Og selv om de færreste la merke til dem,

gjorde de varig inntrykk på Grainier.

En gang jobbet han med en mann i to måneder

uten å utveksle et eneste ord.

Så jeg sa: "Kompis, jeg lette ikke etter den slags gull."

Hva med deg, mister? Har du vært i California?

Finnes det ikke noe sted i verden der en mann kan få fred?

Det var de eneste ordene Grainier hørte ham si.

Og de glemte han aldri.

En annen var Hank Healy, som bodde i en hul trestamme.

Og det er en trøst, skjønner du? Om jeg har problemer...

Det var apostelen Frank,

en trefeller som snakket om Bibelen med slik fortrolighet

at en skulle tro han hadde vært der da den ble skrevet.

Det er som gamle Bileam i Bibelen.

Iblant finner Gud rare måter å fortelle deg det du trenger å høre.

Noen ganger er det et esel som snakker til deg, eller hvem vet hva.

En gang var jeg i Nebraska. Herren ba meg dra til Omaha.

Da jeg gikk av toget, sto det "Opelika" på skiltet.

"Opelika?" sa jeg.

Og da forsto jeg at jeg så dårlig.

Pris Gud og halleluja.

Jeg tror det var det.