Mob War: Philadelphia vs. the Mafia

Jeg har tatt dårlige avgjørelser.

Men den verste var å bli med i mafiaen.

Livet mitt var så ille at jeg ikke engang vurderte

hva som faktisk kunne skje.

Jeg skjøt to mennesker. Skjøt hver eneste kule.

Jeg vokste opp i Philadelphia i Pennsylvania.

Jeg bodde først i kommunalboliger og deretter i ungdomshjem og guttehjem.

Jeg har aldri møtt faren min.

Mamma døde i 1983. Hun var 41 år gammel.

Jeg var 16, tror jeg.

Etter det falt alt fra hverandre.

Jeg ranet allerede folk, men da begynte jeg å rane på ordentlig.

Jeg tror jeg ble arrestert 60 ganger.

Jeg slapp ut av fengsel den 10. mars 1993.

En blodig krig har startet i Philadelphia for kontroll av organisert kriminalitet.

Da jeg kom ut, var krigen i gang.

Myndighetene sier ondt blod mellom Merlino og Stanfa

har ført til blodsutgytelsen.

...i en mafiakrig i Philadelphia

som minner om Chicago på 1930-tallet.

Tilsynsvergen min skaffet meg jobb i et byggefirma, eid av John Stanfa.

Det visste jeg ikke da. Ikke tilsynsvergen heller.

Én dag kom Frank Martines til meg.

Martines var John Stanfas underboss.

Han sa: "Kjenner du Joey Merlino?"

"Ja, fra nabolaget. Jeg kjenner ham ikke."

Han sa: "Kan du drepe ham?" "Ja visst."

"Hvor mye?" Han sa: "Ti tusen."

Jeg sa: "Skaff en pistol."

PHILADELPHIA MOT MAFIAEN

Vi hadde informasjon om at Stanfa var familiens overhode.

Men han holdt lav profil.

Han ville ikke ha oppmerksomhet rettet mot seg.

Han var italiener av den gamle skole.

Vi må dra dit når det er mørkt.

Holde en hagle mot den lilles hode...

Pang, pang.

-Hva syns du? - Det er bra.

ADVOKATKONTOR

Men avlyttingen av Sal Avenas kontor

viser at han ikke er den godlynte bossen vi trodde han var.

Han er i stand til å gjøre hva som helst.

Alle var bekymret for at krigen

mellom Italia og den gamle skole

og de unge gutta fra South Philadelphia skulle utkjempes på åpen gate.

At barn og folk i gatene,

folk som kjørte til jobb, ville bli drept.

Vi hadde god informasjon om Stanfa

fra avlyttingen og et par informanter.

Men vi visste at vi måtte finne ut hva Merlino-gruppa drev med.

Joseph Merlinos stamsted

var på 6th og Catharine i South Philadelphia.

Ironisk nok var det Greenpeace sitt gamle hovedkvarter.

Vi satte opp et kamera foran...

...etter at volden ble trappet opp.

Det var bare et spørsmål om hvem den neste var.

"Noen vil bli drept."

Joey Merlino og Michael Ciancaglini var nære venner.

Mer som brødre, egentlig.

Jeg gikk på barneskolen med Mikey Chang. Tøff gutt.

Jeg husker jeg så ham slå ned en gutt.

Vi gikk i sjuende klasse. Han var brutal.

Snill fyr, familiemann, fin fyr.

Vi kjørte rundt i South Philadelphia hver dag

for å finne og drepe Joey Merlino.

Jeg var lokalkjent. Det var derfor John hadde bruk for meg.

De ga meg Phil Colletti som partner. Han jobbet for John Stanfa.

Jeg dro til stamstedet etter jeg stengte cateringen.

Det var som en liten fritidsklubb. Kaffe, brus, is i fryseren.

Den typen ting.

De hadde et lite kjøkken bak.

Joey ville spise. Jeg spurte: "Hva vil du ha?"

"Svinekoteletter med chili."

Vi kaller dem "Joey-koteletter". Man steker dem,

tar chiliene ut av glasset,

legger dem i, dekker det til og steker dem i ovnen.

Fy fader, så godt.

Jeg sa at jeg ikke hadde penger, så han ga meg 200 dollar.

Jeg kjører til matbutikken.

Vi kjørte forbi 6th og Catharine,

fra 5th Street, som er øst for det.

Vi kom ned gata. Michael og Joey sto og snakket på hjørnet.

De gikk over 6th og Catharine.

Jeg sa: "Kjør inn til siden."

Phil og jeg stakk pistolene ut av vinduet.

Da vi skjøt ham, glemmer jeg aldri dama som losset matvarer midt i gata.

Vi kom oss ikke av sted.

Vi måtte vekk. Jeg sa til dama: "Flytt den jævla bilen."

Endelig kom vi oss bort derfra.

Jeg er borte i rundt en time.

Jeg kommer tilbake. Jeg ser flere ambulanser.

Jeg ser mange biler. Mange politifolk.

Jeg går til døra, men den er låst.

Jeg kommer ikke inn. Det er politi overalt.

Jeg har to poser med mat fra butikken.

Over gata sto en løpegutt. Kortspiller og Cadillac-selger.

Jeg spurte hva som skjedde. "Michael og Joey ble skutt. Michael døde."

Jeg sa: "Herregud." Jeg ble borte et øyeblikk.

Kroppen føltes helt tom.

Jeg var helt rådvill.

Alt vi hørte var...

Lignet på fyrverkeri.

Merlino og Michael "Chickie" Ciancaglini havnet i bakhold utenfor klubben.

Merlino ble skadet. Ciancaglini døde.

Det var et stort angrep, når det gjaldt mafiakrigføring.

Det var ledelsen i den organisasjonen.

Det går bra med ham.

Jeg dro til sykehuset.

Da Joeys kone kom ut av bilen,

ble hun omringet av kameraer.

Jeg roper: "Unna vei, gribber."

Ha litt medfølelse, gribber!

Joey er på sykehuset og han sier: "Hvor er de 200 for kotelettene?"

Joey var Joey. Uansett.

Da Joey ble skutt og Michael døde,

tok Joey det med fatning.

Sånt skjer. Alle ble skutt eller knivstukket.

De gutta som er aktive der ute.

Når man tar risikoer, vil slike ting skje.

Jeg kan si at da jeg drepte Michael, følte jeg ingenting.

Og den delen av meg er vel fortsatt

den jeg er, antar jeg.

Etter drapet sjekket vi overvåkningskameraet utenfor klubbhuset.

Videoen viste en hvit Taurus som hadde vært i nærheten

og hadde kjørt forbi klubbhuset flere ganger.

Det var det klampen i bånn hos Philadelphia-politiet

for å finne den bilen.

Men de kunne ikke skjelne nummerskiltet på bilen.

Vi dro til Philip Collettis hus. Jeg sa: "Vi må kvitte oss med bilen.

Vi skal brenne den jævla bilen."

Jeg helte bensin over bilen.

Det lå mynter i bilen til å kjøre over broen.

Jeg sa: "Jeg må ta myntene." Jeg hadde lest i et detektivblad i fengsel

at de fant fingeravtrykk på mynter.

Idet jeg skulle ta myntene, og jeg tuller ikke...

Jeg kan se det for meg. Jeg kan gjenoppleve det tusen ganger.

Jeg ser fyrstikken komme i sakte film.

Jeg visste ikke at hånda mi var dynket av bensin.

Så hånda mi tok fyr.

Den tok fyr, jeg pakket den inn i skjorta, og skjorta mi tok fyr.

Jeg vil ikke le, for det er ikke morsomt,

eller kanskje litt, for nå brenner skjorta mi.

Jeg prøver å slukke det.

Det var ikke bra.

Politiet fikk en telefon om en hvit sedan i brann

i 2800-kvartalet på 19th Street.

Da de kom fram fant de Ford Taurusen omsluttet av flammer.

Philadelphia-politiet og FBI kastet seg over dette.

De sporet bilen tilbake til en bilforhandler, Battaglia Ford,

som var eid av Sergio Battaglia og hans to eldre brødre.

Den samme Sergio Battaglia

som ble avlyttet da han og John Stanfa planla

å drepe Michael Ciancaglini og Joey Merlino.

Herlig. Drep dem. Faen ta dem.

Drep dem der.

Agentene dro til Battaglia Ford, så på dokumentene

og fant ut at bilen var leaset til Philip Colletti.

Agentene visste at Colletti var John Stanfas håndlanger.

Det var fullstendig idiotisk.

For det første begår man ikke drap i en bil leaset i sitt eget navn.

Det gjør man bare ikke. Og så bare å sette fyr på bilen...

Ta den et sted hvor de knuser og begraver den.

Det var ganske dumt.

De brukte en bil som kan spores tilbake til dem.

Jeg var ikke den smarteste forbryteren i verden.

Jeg har aldri fremstilt meg selv slik.

Vi begynte å sette sammen bitene.

Den utbrente bilen som ble brukt i drapet,

kan knyttes til Sergio Battaglia fra lydbåndet,

var leaset av Philip Colletti.

Etterforskerne og FBI-agentene oppsøker Philip Colletti

og kona hans, Brenda.

Unnskyldningen hennes var: "Bilen ble stjålet."

Det var ingen som trodde på det.

Hånda verket mer og mer.

Har du sett tredjegradsforbrenninger? Huden skrellet av. Borte.

Den hang bare.

Jeg er smart nok til å ikke dra til sykehuset etter et drap,

men hånden min ble svart.

På det tidspunktet måtte jeg bare finne på noe.

Jeg fant på at jeg hadde brent hånda på en grill.

Jeg ville at naboen skulle se det, så jeg hadde alibi.

Jeg helte tennvæske på grillen og tente på den igjen.

Den pokkers naboen kom ikke ut, så den brant i et øyeblikk.

En av etterforskerne mine kom til meg og sa: "Jeg drar til sykehuset.

Jeg skal sjekke om noen har kommet inn med brannsår på hendene

fra å tenne på den bilen."

Etterforskeren fant ut at en fyr hadde kommet inn

med brannsår på hendene. Han het John Veasey.

De sjekker navnet hans og ser at han har et omfattende rulleblad.

Jeg ante ikke at politiet som kom, var FBl.

Jeg har aldri vært borti FBI. Jeg var jo aldri en storkriminell.

Ranet bare narkolangere.

Da vi intervjuet ham,

sa han: "Snakk med naboene mine.

De så hånden min brenne da jeg prøvde å tenne grillen."

"Hva slags grill var det?" Jeg sa: "En elektrisk grill."

Han sa: "Elektrisk grill?" "Ja."

"Helte du væske i den?" "Ja", så jeg...

Jeg har aldri grillet, så det var vel ikke et godt alibi.