Out Stealing Horses (Ut og stjæle hester)

Norske undertekster av Jarli, mai 2020.

Hvis du noen gang har lurt på hvordan det gikk med meg her i livet,

så ville du fått vite at det gikk bra.

Jeg har vært heldig.

Jeg har alltid lengtet etter å være ensom på en plass som denne.

Uansett hvor fint det var.

Jeg har bodd i Sverige i 42 år. Nå bor jeg her.

Om noen uker går verden inn i et nytt tusenår.

Da blir det fest med fyrverkeri i bygda. Jeg skal ikke dit.

Jeg skal være ensom her. Drikke med drita full, -

og sove så tungt som mulig uten å være død.

Det ser jeg frem til.

Poker.

Poker.

Poker.

Poker.

- Poker? - Hallo.

Det er du som bor i det huset, ikke sant?

Jeg har flyttet inn her.

Det er ikke lett å sove når bikkja er borte. Det er ulv i skogen.

Poker?

Kom, sitt, hvil deg.

Visste du at border collies regnes som den mest intelligente bikkja i verden?

Det har jeg hørt.

Ja, nå har han begynt å ta over, er jeg redd for.

- Nei, det er aldri bra. - Nei.

Jeg har tatt livet av ei bikkje før.

Og den gangen lovte jeg meg selv å aldri gjøre det igjen.

Men nå vet jeg ikke lenger.

Ja? Hva slags hund var du tok livet av da?

En sjefer. Men han var ikke min.

Moren min så ham først.

Han drev og sprang etter noen rådyrkalver opp i skogkanten, og så -

- vi hadde sett den i mange dager, og de kalven var jo livredde. Helt utslitt.

Mor ringte lensmannen og lensmannen sa at det var bare å skyte ham da.

"Det er en fin jobb for deg Lars," sa mor min.

Jeg hadde faen ikke lyst, jeg rørte aldri den børsa.

Jeg slapp ikke unna. Og en dag kom de to rådyrkalvene løpene mot meg.

Og så kom sjeferen, tretti meter bak.

Det var et digert beist.

Jeg var sikker på at jeg traff ham med første skudd, men bikkja bare fortsatte.

Samme fart. Samme retning.

Jeg skjøt en gang til, han var bare noen meter fra meg

og deretter skled han føttene opp i luften helt til føttene mine.

Han lå der.

Med lammede ben, også rett på meg.

Jeg bøyde meg for å klappe ham, men da knurret han.

og glefset etter hånden min.

Jeg ga ham to skudd til,

- tvers gjennom hodet. - Det var som fan.

Jeg var bare 19 år.

Det er lenge siden nå, men jeg glemmer det aldri.

Nå forstår jeg at du aldri vil skyte hund igjen.

Nei, vi får se.

Vi har ikke hilset på ordentlig på hverandre.

Trond Sander.

Lars Haug, med g.

Kom igjen, Poker.

Takk for selskapet.

Det var som fan.

Han Olav kan skifte pæra med en gang, og så kan jeg bestille et nytt glass og spoiler.

- Du kan gå i butikken imens. - Takk skal du ha.

Og du trives forsatt? - Ja, selvfølgelig.

Jeg ble veldig glad da jeg fant huset jeg bor i nå.

Det er ikke så koselig å bo alene, ikke sant?

Det er nesten tre år siden hun døde. Tiden flyr.

38 års tosomhet endte brått.

Jeg var sjåføren. Jeg føler meg ikke skyldig.

Bare savnet.

Han Olav har tatt seg fem minutter. Vil du ha en kopp kaffe?

Det ville vært fint.

Bare gå inn.

- Takk, takk. - Ja...

hvordan går det oppe hos deg?

Jeg var oppom å så på to ganger selv jeg, på visning.

Jeg vurderte å by, men jeg er vel bedre til å skru enn å snekre.

Men er det kanskje omvendt med deg?

Nei, med meg er den verken eller,

men jeg har god tid.

Min far var en praktisk mann. Jeg lærte mye av ham.

Fedre er noe fint.

Nei takk.

Faren min var lærer. Jeg lærte å lese bøker,

-det var vel stort sett det. Han var ikke praktisk, det var helt sikkert.

Men han var en fin mann.

Hvis jeg har en praktisk jobb,forstiller jeg meg alltid hvordan min far ville ha gjort det.

En mann på 40-år med selvtillit,

Slik så jeg det da jeg var 15 år -

da han forsvant ut av mitt liv.

Hvorfor klipper du ikke brenneslene, Trond?

Det gjør vondt.

Du bestemmer selv når det gjør vondt.

Jeg var bare 15 år gammel. En landsgutt.

På sommerferie med far, som hadde kjøpt gården billig.

Jeg har hørt ham si mer enn en gang at han ikke kunne tenke med kvinner i nærheten.

Det var derfor fikk være med, men ikke søsteren min eller moren min.

Senere tenkte jeg at han kanskje ikke mente alle kvinner.

Hei Jon.

- Har du stått her lenge? - Jeg kom nå.

- Vi skal ut å stjele hester. - Jeg vet det.

Hei Jon.

- Hva er det med Jon? - Jeg vet ikke.

Selvfølgelig skulle jeg ha forstått at det var noe spesielt den morgenen, -

- noe med måten han beveget seg på.

Men det eneste jeg la merke til var at han ikke hadde børsen med seg, -

som han alltid gikk og dro på.

Stille. Kom hit. Ro deg ned.

Stille.

Ro deg ned.

Så ja.

Og hopp.

Hvor skal vi? - Jeg skal vise deg noe.

Se.

Tenk at noe så lite bare skal bli levende og fly sin vei.

I morges når du var ute med Jon?

Ja.

Hva holdt dere på med da?

Vi skulle ut og stjele hester.

Vi skulle egentlig ikke stjele dem, bare ri på dem.

Hvordan var det med Jon?

Vil du høre hva alle snakker om på butikken?

Han hadde vært på jakt, som han pleide.

Moren hans var på Innbygda den dagen for å hilse på noen bekjente

og faren var i skogen.

Og han hadde lovt å passe tvillingbrødrene.

Odd? Lars?

Odd? Lars?

Odd. Lars.

Odd. Lars.

Lars.

Lars.

Jeg må hente moren din. Se etter Lars så lenge.

Det greier du?

Hei, hei. Nå er jeg hjemme igjen.

Han hadde ikke fortalte det.

Hele den lange veien gjennom skogen, bare de to -

- og han hadde ikke sagt noenting til henne.

Hvor er Odd?

Så nå vet du det.

Kondolerer.

Sannelig, sannelig, sier jeg dere, -

- den som hører mitt ord og tro på ham som har sendt meg, -

- vil ha evig liv og kommer ikke til doms, -

men har gått over fra døden til livet.

Fader vår. Du som er i himmelen, -

- hellige vorde ditt navn, komme ditt rike, -

- skje din vilje, som i himmelen så også på jorden.

Jeg tenkte på hvordan det var å miste livet så tidlig.

Jeg visste at du ikke kunne kjenne noenting. Hvis du var død, var du død,

men den brøkdelen av et sekund like før:

forsto du det da? At det var slutt?

Russiske granater hagler ned på Grozny.

Tre dager med bombing førte til en strøm av flyktninger.

Nedtelling til et mulig kaos. Sivilbeskyttelsen...

Nå vet jeg plutselig med sikkerhet. Lars er Lars.

Lars, som skjøt sin bror.

Selv om jeg sist så ham da han var ti år gammel.

Ikke at det endrer noe. Jeg er overbevist om at han ikke kjente meg igjen.

Jeg snakker nå også svensk.

Fire dager hadde gått siden Odd's begravelse

og jeg hadde ikke sett Jon siden.

Hver gang Jon ikke var på døren, følte jeg en kort flagrende lettelse.

Da skammet jeg meg

og så forsvant han fra livet mitt.

Jeg har aldri sett ham igjen.

Hun var alvorlig og hadde hovne øyelokk, men hun var ikke knust av sorg.

Hun var bare noen år yngre enn min egen mor.

Hun strålte, som om jeg så henne for første gang.

Takk for at du kom.

Og jeg lurte på om det var på grunn av det som hadde skjedd,

eller så går du gjennom noe sånt som det kan bli lysende.

Jeg måtte rette blikket mot marken og gikk bort.

Helvetes skygge.

Kanskje vi bare skal ta litt om gangen? Litt nå, litt neste år?

Jeg bestemmer når tømmeret mitt skal hugges.

Franz.

Franz.

Jeg tar livet som det kommer. På strak arm.

Har du lyst på en dusj?

Hvem er først ute.

Kom igjen.

Skal du bare stå der?

Han tar en sjanse han far din. Hugge tømmeret nå midt på sommeren, -

istedenfor å vente til vinteren.

Treverket er fullt av saft. Det kommer til å synke.

Vannstanden er lav. Spørsmålet er om tømmeret kommer frem til Sverige.

Men hvis han vil gjøre det nå, så gjør vi det nå.

Ah, kom igjen.

Rolig.

Han hadde nettopp mistet sin sønn.

Men jeg husker ikke en gang om jeg syntes synd på ham.

For første gang kjente jeg en bitterhet mot faren min.

Og det føltes som om ingenting skulle bli som før.

Det var som bare faen.

Hva sa du?

"Det var som bare faen," sa jeg.

Det som skjedde i dag...

var unødvendig.

Jeg skulle ha stoppet det lenge før.

Slik som vi holdt på måtte det gå galt til slutt.