Las primeras 200 líneas.
Vi er tre lystige fyrer med fargeglade sjal
du finner oss under sombreroene
vi vil alltid være modige og flinke som pesos
hvem sier det, vi sier det vi er tre caballeroer
i fint
og dårlig vær
sammen vi alltid er
så komme det som komme vil
som brødre hører vi hverandre til
de tre caballeroene
vil vi alltid være
"Felicitaciones
al Pato Donald..."
"Lykkeønskninger til Donald Duck
på bursdagen hans, fredag den 13.,
fra hans venner i Latin-Amerika."
Oi, oi, oi!
For en hyggelig overraskelse.
Er ikke dette flott?
Hvilken skal jeg åpne først?
Elle melle deg fortelle.
Jeg lurer på hva som er inni.
Hurra! Filmkamera! Akkurat det jeg ønsket meg.
Vel, vel.
Har du sett maken. En liten pingvin.
For en søt liten fyr.
Hva er dette? Hvordan åpner man denne?
Fortsett forestillingen.
Forestillingen må fortsette.
- Avas raras. - Avas raras?
Sí, señor. Det betyr "rare fugler".
Ja vel. Jeg skjønner, fugler.
Ja, amigo, dine fjær-ne slektninger.
Du har flere slektninger her enn det finnes kaffebønner i Brasil.
For eksempel den som bor langt, langt nedi...
La oss få min venn professor Holloway til å fortelle oss om den.
- Fra begynnelsen til... - El fin, slutten.
Ja. Takk. Professor?
Denne fortellingen tar oss med helt ned til Sydpolen.
Istedenfor at du må stå på hodet,
kan vi snu scenen opp ned.
Sånn. Det var bedre.
De to tingene man finner flest av her nede,
er is og pingviner.
Det er utrolig at noen vil bo her,
men de fleste pingviner ville ikke bodd noe annet sted.
Det finnes ikke bedre vær for fisking,
skigåing, aking
eller svømming.
Gjennomsnittspingvinen liker ingenting bedre enn en dag på stranda.
Men kom igjen. La oss møte Pablo.
Han bor nederst i Storgata.
La oss gå og se hva som skjer.
Pablo kunne ikke huske å ha vært varm nok noen gang.
Derfor var hans nærmeste venn Smokey Joe,
den lille vedovnen hans.
Innimellom frysningene, hadde Pablo ett brennende ønske,
og det var å tilbringe resten av livet i tropene.
Så vi ser ham modig sette kurs for sine drømmers øy.
De andre pingvinene stilte opp for å ønske ham god tur.
Men når han kommer for langt vekk fra ovnen...
Ser dere hva som skjer?
Det var synd. Kanskje han gir opp denne ville idéen.
Men nei. Han begynner igjen.
Denne gangen har han med seg en venn.
Det var en god idé.
Kanskje han vil være fornøyd med å være hjemme nå.
Men nei. Der drar han igjen.
Plasker avgårde til solens land.
Nå er det bare to igjen av avskjedskomitéen.
Nedstemmende, ikke sant?
Pablo fikk en av de idéene som kan forandre livet ditt...
...en båt.
Men hvor kunne han få tak i en båt?
Bare se.
Har man viljen, får man det til, sier man jo.
Og nå, den offisielle sjøsettingen.
Dag etter dag blåste sønnavinden ham nordover.
En dag var det tett tåke,
og den var så tykk...
Må være i nærheten av Kapp Horn.
Da tåken lettet,
så han at han var på vei rett gjennom Magellanstredet,
og nordover, langs Chiles klippekyst.
En dag kom det en stormsky,
bare en bitte liten stormsky
som prøvde veldig hardt å lage sin første storm.
Det ble ikke så mye av det.
En dag mens han holdt utkikk, fikk Pablo litt av et sjokk.
En vannstråle ved babord side.
Det viste seg å være Juan Fernandez-øyene,
der Robinson Crusoe levde en gang. Og visstnok fortsatt gjør.
På slaget fire går alt fortsatt bra.
Ifølge Pablos kart, skulle han være nær Viña del Mar.
Og merkelig nok er det akkurat der han er.
Han seilte forbi Lima, hovedstaden i Peru,
tett ved kysten med en sterk besluttsomhet
som man sjelden ser hos pingviner.
En dag så han en by i kikkerten høyt oppe på toppen av et fjell.
Kartet sa at det var Quito,
og den lå rett på ekvator.
Det var ikke så lett å krysse den,
men med litt hjelp fra Neptun klarte han det.
Så svingte han til høyre og fulgte ekvator
mot Galápagosøyene.
Den gode, gamle sola.
Pablo følte at han aldri fikk nok av den.
Han hadde ikke regnet med dette.
Det så ille ut.
Hjelp! Til pumpene. Hun lekker.
Alle mann på dekk! Gjør noe! Sett i gang!
Gå i livbåtene! Forlat skuta!
Heis mesanseilet og bemann pumpene!
Ikke bare stå der. Sett i gang.
Svabre dekkene, og... Herlighet.
Se! Hva er det?
Akkurat det han hadde lett etter.
Pablo har omsider kommet til sine drømmers øy.
Og mens den varme, tropiske sola sakte går ned i vest,
forlater vi lille Pablo, en fugl i paradis,
som ser svært så sunn ut med solbrun hud.
Han burde være verdens lykkeligste pingvin.
Bare noen ganger
begynner han å tenke...
Aldri tilfreds. Vel, det er bare menneskelig,
selv for en pingvin.
Du har helt rett.
Og nå, Donald, la oss hoppe over Andesfjellene.
Fra snødekte fjelltopper til den dypeste Amazonas-jungelen
finner man mange flere rare og eksotiske fugler.
Som anambé-pretoen i Colombia og Venezuela.
Han har med seg en sekkepipe gjemt under skjegget sitt.
Så er det slektningen hans, arapapaen, Paraguays stolthet,
hvis perfekte utséende rettferdiggjør hans pompøse stolthet.
Og la tijereta, saksefuglen...
...den colombianske oppkutteren.
Så er det arapaçu-de-bico-curvo.
Han stikker alltid nesa si i ting.
Har du noen gang sett et så sprøtt nebb?
Apropos nebb, for et styr det er å elske for to tukaner.
Når de er nebb mot nebb, kan de ikke komme kinn til kinn.
Fordi når én tukan snur hodet,
kan bare én tukan gjøre det.
- Hvem er det? - Tusen unnskyldninger.
Señor, jeg vil gjerne at du skal møte
en av de mest eksentriske fuglene du noen gang har sett.
Hans navn er aracuanen.
Du finner ham nesten overalt.
Fint å møte deg. Hyggelig å treffe deg.
Han kalles aracuanen på grunn av den merkelige sangen han synger,
som høres omtrent slik ut.
Forresten, amigo, visste du at noen fugler er dyktige håndverkere?
Stemmer det?
Ja. Denne lille marrequitoen er litt av en byggmester.
Redet hans ser kanskje skrøpelig ut, men hver eneste pinne og strå
er vitenskapelig plassert for å motstå trykket av...
...vel, nesten alt mulig.
Breddene til mange tropiske sumper er prikkete av
de flotte fjærene til flamingoene.
Vil du høre en historie
om en annen fugl så utrolig at du ikke vil tro det?
Å, ja. Det kan du vedde på.
Det er en fortelling fra en gammel gaucho fra Uruguay.
Følg med.
Det var en tidlig vårmorgen,
akkurat som dagen brøt fram.
Da sola kom opp over...
Men jeg glemmer fortellingen min. Det var stille der ute på slettene.
Bare én liten fugl var våken.
Fra redet sitt kom den lille horneroen for å se om...
Vet du hvorfor denne fuglen heter hornero? Nei?
Hvorfor det?
Det er fordi redet hans ser ut som en horno.
Det er ovnen der vi baker brødet vårt og...
Vet du hvem det er?
Det er meg, da jeg var en liten gauchito.
For mange år siden, selvfølgelig.
Og hvorfor var jeg oppe så tidlig? Fordi jeg skulle ut på jakt helt alene.
Først tok jeg på meg bombachasen og knytte på chiripáen.
Så tok jeg på meg mine nye botas.
Jeg la mine boleadoras der jeg raskt kunne få tak i dem.
Gauchito, og glemte ikke jaktkniven min.
Og nå var jeg klar til å gå.
Det beste stedet å jakte på ville strutser
er ute på de åpne slettene,
i det brede, flate landskapet...
Flatt landskap? Hva gjør jeg her?
Å, nå husker jeg det.
Denne dagen jaktet jeg på kondorer høyt oppe i fjellene.
Mens jeg så etter kondorer, klatret jeg opp på en stor stein.
Nei, når jeg tenker etter, så var det et tre.
La oss se, kanskje det var en stein likevel.
Selv om jeg kunne sverge på at det var et tre.
Spiller det noen rolle? Hold nå opp. Hold nå opp.
Mine skarpe øyne oppdaget snart et rede...
Gauchito, et rede, el nido, el nido.
Jeg kunne se fra vingene at han var...
Han var minst fem meter fra vingetipp til vingetipp.
Den største kondoren i hele... ¡Caramba!
Hva er dette? Jeg kunne ikke tro mine egne øyne.
No comments yet. Be the first to leave one.