Love and Monsters

Jeg hadde ikke en typisk oppvekst.

Jeg hadde det først, men så kom verdens ende.

Jeg tror ikke noen ble sjokkert.

Vi tenkte at det kunne skje, og så skjedde det endelig.

Men det er måten det skjedde på som er interessant.

Agatha 616.

En asteroide som kom rett mot jorden.

Jeg vet. Så opplagt.

Menneskeheten kom sammen og gjorde det vi gjør best.

Vi skjøt masse raketter på den og sprengte den! Det var bra!

Men det var ikke det. Det som gjør raketter til raketter

er kjemiske stoffer.

Det regnet ned på oss, og alt endret seg.

Og med "alt" så mener jeg kaldblodige skapninger.

Og med "endret" så mener jeg muterte og spiste oss til døde.

Maur, øgler, kakerlakker, krokodiller… Alt mulig. De var mange.

PRESIDENT DREPT AV EN GIGANTISK MØLL

Jeg kjente en unge som ble spist i søvne av en gullfisk han vant på karneval.

Todd elsket den gullfisken.

Og den katten.

Om du ville drepe en kakerlakk før i tiden, så trengte du en sko.

Plutselig trengte du en hagle.

Av og til, en tanks. Og av og til funket ikke engang det.

Spesielt om du ikke blir sittende i tanksen, Bob.

Omsider kverket de store skapningene og militæret vårt hverandre.

Vi mistet 95 % av befolkningen på et år.

Det er mange Bob-er.

Og mange Todd-er.

De av oss som overlevde, gjemte oss der vi kunne;

bunkere, huler, panikkrom, over hele verden.

De siste sju årene har jeg bodd i en undergrunnsbunker.

Det er ikke så ille som det høres ut.

Det er en fin gjeng, og vi er glad i hverandre.

Det er det jeg tenkte at college hadde vært.

Sikker på at han sover?

Hvem?

- Joel. Hvem ellers? - Ja. Han sover.

- Vent. - Han er ikke våken.

- Er du sikker? - Det er bare deg.

Jeg bare…

Joel.

Ser du? Han er ikke våken.

Det er bare deg.

Kjære Aimee, jeg er lys våken.

Jeg har blitt god til å ikke røre på meg eller puste.

Å sitte fast i en bunker

med masse folk som har funnet sjelefrenden sin er ikke ideelt.

Karen og Ray ble sammen for noen måneder siden,

så de er fortsatt forelsket.

Det er veldig fysisk.

Bra for dem. De er veldig pene og veldig myke, tydeligvis.

Livet er kort. Spesielt her nede.

- Hei, Joel. - Hei, Ava.

- Joel. Hvordan går det? - Det går bra, Tim.

Og med deg?

Jo da.

Kult.

- Jeg fikk ikke sove. - Vi kjenner følelsen.

Ja. Sikkert ikke av samme grunn.

Døren deres er åpen. Visste dere det?

- Ja. - Ja, vi vet.

Greit.

Etter at Tims foreldre ble spist av termitter, ble han og Ava uadskillelige.

Ok. God natt.

- På alle måter. - Natta.

Det er asteroiden de kalte 616 Agatha.

Og det er de kjemiske bombene de sendte opp…

Alle sammen er i par her nede.

Vårt første barn ble født sist vinter. Det var så sterkt.

Velkommen til apokalypsen. Maten suger. Du vet ikke hva du går glipp av, da.

Kala og Connor ble sammen etter at Carol døde.

Carol var en ku som spiste en boks med vaskepulver.

Og nå har vi bare én ku.

Hun heter Gertie.

Gertie er fin. Gertie er ikke vår eneste matkilde.

Vi har et jaktlag som kommer tilbake med det de kan fra overflaten.

Det var lettere i starten, før vi gikk tom for kuler.

Å kjempe mot en av de tingene med et håndlagd våpen

er ingen dans på roser.

Har jeg hørt. Jeg drar ikke ut for å jakte.

De trenger meg på kjøkkenet. Jeg er kokken i bunkeren.

Alle liker minestronesuppen min.

Å være den eneste single i bunkeren har sine fordeler.

Jeg får henge med Mav1s.

Hun er ikke så grei å prate med mer.

Kjernebatteriet hennes er ødelagt, som hos alle andre Mav1s.

Aldri sett en som funker.

Skulle ønske du var her, Aimee. Hadde vært fint om du fikk treffe dem.

Å ja.

Kanskje vi kan øve på å skyte sammen.

Det er greia mi.

Vel…

Beklager, Mav1s.

Fort dere, folkens.

Hei, dere!

Dere! Jeg har våpnene.

- Bli. - Hva?

- Ta det dere trenger, så går vi. - Hva skjer?

- Vi har en inntrenger. - Hva?

- Joel. - Hva mener du?

- I bunkeren? - Det er det "inntrenger" betyr.

Inntrenger.

Anna Lucia og jeg angriper. Anderson, Tim, sikre flanken.

Flanken. Hvor trenger dere meg? Bak, eller…

- Vi har snakket om det, Joel. - Jeg kan hjelpe.

- La meg hjelpe. - Må jeg si det?

- Hva da? - Du takler det ikke, Joel.

- Du er oppskaket. - Greit.

- Blir dere aldri redd? - Vi blir redd.

Men du blir veldig redd.

- Ikke bli lei deg. - Vi er glad i deg.

Men du er utrygg.

- Du er en fare for oss. - Selv på forsyningsturer.

Hvorfor føltes den talen innøvd?

Connor.

30 meter ut. Gå.

- Vær forsiktig, bamse. - Ja, lille bie.

Last ut.

Gå til dem.

De nærmer seg.

AKTIV SPORER

Helvete.

Herregud.

- Han har en. - Hva med de andre?

De kommer tilbake.

- Joel! - De trenger hjelp. Jeg drar.

Joel! Vent!

Connor?

Connor.

Skjøt jeg det, eller gjorde du?

Hva tror du?

Du.

Jeg har et stort problem der jeg blir stiv av skrekk. Men jeg jobber med saken.

SJU ÅR SIDEN

- Hvordan ser det ut? - Veldig bra.

- Ser det ut som meg? - Ja.

Sikker på at posituren ser naturlig ut?

- Ja. - Ja?

Det er veldig bra.

Hva gjør du? Ikke rør deg.

- Får jeg se det? - Ikke rør deg. Aimee.

Jeg vil se det.

Får jeg se det?

Greit.

Greit.

Klar?

Hva synes du?

Hvorfor har jeg skjegg?

Det er skyggelegging.

Hodet mitt er så stort.

- Du har stort hode. - Og hånda mi er så liten.

Du har små hender.

Jeg elsker det.

Det var søtt sagt, for det er forferdelig.

- Jeg har også noe til deg. - Hæ?

Jeg vet ikke om de er de riktige.

Du tuller. Det var de jeg ville ha.

- Er det sant? - Ja.

- Hallo. - Hva skjer nå?

- Går det bra? - Ja, jeg danser med skuldrene.

- Å ja. - Å ja.

Det har vært den beste sommeren i mitt liv.

I mitt også.

Hva gjør du?

- Vet du hva klokka er? - Jeg tror den er 18:30.

Aimee, du skremmer Krokodille-Carl.

Se bort, Krokodille-Carl.

Se bort, ja. Nå er jeg med.

Jeg skjønner nå.

Vi må dra.

Jeg er redd.

VELKOMMEN TIL FAIRFIELD

Kjære Aimee, denne uka har vært spesielt kjip.

Vi mistet Connor til det som så ut som en diger maur.

Det hjelper meg å tegne dem.

Jeg prøver å fange essensen og skrive ned hvordan man dreper dem.

Det føles som den eneste måten jeg kan takle ting på.

Dette er 7045. Kom inn, 3022.

Jeg gjentar, kom inn, 3022. Over.

Dette er 3022. Hva er det nå, Ray?

Hei, Janice. Nei, det er faktisk… Det er Joel.

- Å, Joel. - Ja.

Greit. Et øyeblikk.

Aimee, det er Ray!

Det er Joel. Takk, Janice.

- Hei, Joel! - Hei, Aimee! Hei!

- Hvordan går det? - Hei. Ja, bare bra.

- Godt å høre stemmen din. - Jeg beklager.

Jeg hørte at en av gutta deres ble drept.

Ja. Inntrenger i bunkeren.

Kom noe seg faktisk inn?

Ja. Det var første gang det skjedde. Det var skummelt.

Måtte du kjempe også?

Ja, litt. Jeg måtte kjempe litt.

Jeg har blitt supertrent siden sist…

Jøss! Supertrent, altså?

Jeg tullet. Jeg er ikke det. Det var en dårlig spøk.

Jeg er glad du har det bra.

Takk. Ja.

Sjokkerende at du fant kolonien min på denne greia.