Frozen II

Anna. Elsa.

Snart er det leggetid.

Å. Prinsessen er fanget i snøtussens forbannelse.

Fort, Elsa! Lag en pen prins!

Å nei! Prinsen er også fanget.

Hvem bryr seg om fare når det fins kjærlighet?

Anna.

Kyssing redder ikke skogen.

De bortkomne feene roper ut.

Hva slags lyd lager en sjiraff?

Ikke tenk på det. De vekker alvedronningen...

...som bryter forbannelsen og redder alle!

Og alle blir gift!

Hva leker dere?

Fortrollet skog.

Prinsen og prinsessen...

Det ligner ingen fortrollet skog jeg har sett.

Har du sett en fortrollet skog?

Hva?

Ja. Én gang.

Og du har ikke fortalt dette før?

Jeg kunne fortelle det nå, hvis dere...

-Ok. Nå. -Si det nå.

Er du sikker?

På tide de får vite det.

La oss lage en stor snømann senere.

Hvis de kan sitte rolig og lytte.

Langt unna...

...så langt nord man kommer...

...lå det en veldig gammel og veldig fortrollet skog...

Men magien bestod ikke av tusseforbannelser og bortkomne feer.

Den ble beskyttet av de mektigste vettene av alle...

...de av luft...

...ild...

...vann...

...og jord.

Men der levde også det mystiske tundrafolket.

Hadde tundrafolket magiske evner, som meg?

Nei, Elsa. De hadde ikke magiske evner.

De bare utnyttet skogens gaver.

Levesettet deres var så annerledes enn vårt...

...men de lovet oss vennskap.

Til ære for det bygde bestefaren din, kong Runar, en stor demning til dem...

...for å styrke vannforsyningen deres.

Det var en fredsgave.

Virkelig en stor fredsgave.

Og det var en ære å dra til skogen for å feire den.

Rett deg opp, Agnar.

Jeg var ikke forberedt på hva dagen ville bringe.

Vi ble mindre årvåkne.

Vi ble fortryllet.

Det føltes så...

...magisk.

Men noe gikk galt.

De angrep oss.

Kom deg bak meg.

Det var et brutalt slag.

Bestefaren din...

Far!

...ble drept.

Kampene gjorde vettene rasende.

Se opp!

De vendte magien sin mot oss.

Det lød en stemme...

...og noen reddet meg.

Jeg har hørt at vettene så forsvant.

Og en tett tåke dekket skogen.

Den stengte alle ute.

Og den kvelden kom jeg hjem som konge av Arendell.

Jøss, pappa, det var storslagent.

Jeg elsker de som reddet deg.

Skulle ønske jeg visste hvem det var.

Hva skjedde med vettene?

Hva er det i skogen nå?

Jeg vet ikke.

Tåken ligger der ennå.

Ingen kommer seg inn.

Og ingen har kommet seg ut siden da.

Så vi er trygge.

Ja.

Men skogen kan våkne igjen.

Og vi må være forberedt på faren det kan bringe.

Og da bør du vel si god natt til faren din?

Men jeg har så mange spørsmål.

Spar dem til en annen kveld, Anna.

Du vet jeg ikke er så tålmodig.

Hvorfor angrep tundrafolket oss i utgangspunktet?

Hvem angriper folk som gir dem gaver?

Tror du skogen vil våkne igjen?

Det vet bare Ahtohallan.

Okta-hvem-hva?

Da jeg var liten...

...pleide moren min å synge en sang om elven Ahtohallan...

...som skulle inneholde alle svarene om fortiden.

Om hva vi er en del av.

Jøss.

Vil du synge den for oss? Vær så snill?

Ok.

Kro dere inntil meg.

Kom hit.

Der nordavinden

Møter havet

Ligger en elv

Full av minner

Sov, min kjære Trygt og godt

For i denne elven Fins alt

I hennes vann

Dype og sanne

Ligger svarene

Og en vei for deg

Dykk dypt ned I hennes lyd

Men ikke for langt Da drukner du

Ja, hun vil synge For de som vil høre

Og i sangen Strømmer magien

Men tør du gjøre Det du frykter mest?

Tør du se Det elven vet?

FROST II

Der nordavinden

Møter havet

Er det en mor

Full av minner

Kom hjem, min kjære

Når alt er tapt

Er alt funnet

Deres Majestet.

De er klare.

Unnskyld.

Jeg kommer.

Hører du det?

Hva da?

Glem det.

Koser du deg med den nye permafrosten, Olaf?

Jeg lever ut drømmen, Anna.

Skulle ønske dette kunne vare for alltid.

Men forandringen håner oss med sin skjønnhet.

Hva sa du?

Unnskyld. Modenheten gjør meg poetisk.

Si meg, du er eldre og allvitende...

...bekymrer du deg over...

...at ingenting varer?

Nei.

Sier du det?

Jøss, jeg gleder meg til jeg blir eldgammel som deg...

...så jeg ikke må bekymre meg for viktige ting.

Det er ikke det jeg mener.

Jeg bekymrer meg ikke fordi...

...jeg har deg, Elsa, Kristoffer og Svein...

...og portene er vidåpne...

...og jeg er ikke alene lenger.

Ja, vinden blåser Litt kaldere

Og vi blir alle eldre

Skyene driver i vei I høstbrisen

Goggen Gresskar Har blitt gjødsel

Og løvet mitt Er litt eldre og klokere

Derfor holder jeg meg Til visse vissheter

Ja, noe forandrer seg aldri

Som følelsen Av hånden din i min

Noe forblir som før

Som hvordan Vi går godt overens

Som en gammel mur Som aldri faller

Noen ting Vil alltid være sanne!

Noe forandrer seg aldri

Som at jeg holder Tett rundt deg

Bladene faller alt

Svein, det er Som om framtiden kaller

Sier du til meg At du skal ned på kne?

Ja, men jeg er så dårlig Til å planlegge slikt

Som levende lys Og å ta fram ringer

Kanskje jeg bør ordne Med all romantikken!

Ja, noe forandrer seg aldri

Som kjærligheten Jeg føler for henne

Noe forblir som før

Som at reinsdyr er enklere

Men hvis jeg vil binde meg

Og gjøre et forsøk

Vet jeg Hva jeg skal si og gjøre!

Ikke sant?

Noe forandrer seg aldri

Svein, alt presset Ligger på deg

Vindene er urolige

Er det derfor Jeg hører påkallingen?

Kommer det noe?

Jeg vet ikke om jeg vil At noe skal forandres

Disse dagene er dyrebare

De må ikke gli unna

Jeg kan ikke fryse Dette øyeblikket

Men jeg kan gripe dagen!

Vinden blåser litt kaldere

Og alle virker litt eldre

På tide å telle godene

Under høsthimmelen

Vi vil alltid leve I overflod

Slik at mange har det bra!

Og Arendells flagg Vil alltid være heist!

Flagget vårt vil alltid Være heist!

Flagget vårt Vil alltid være heist

Noe forandrer seg aldri

Snu deg Og tiden har flydd

Noe forblir som før

Men framtiden er ukjent