The Welcome Table

Vel jeg vil se denne vakre byen

Ja jeg vil se denne vakre byen

Vel, jeg

Jeg vil se den vakre byen

Jeg vil gjerne se den vakre byen En dag

En dag og jeg

Jeg vil sitte ved velkomstbordet

Ja jeg vil sitte ved velkomstbordet

Vel jeg vil sitte ved velkomstbordet

Jeg vil sitte ved velkomstbordet

Se den vakre byen

En dag

Å en dag, og jeg

Jeg vil gjerne synge og aldri bli lei

Vel jeg vil synge og aldri bli lei

Ja jeg vi synge og aldri bli lei

Jeg vil synge og aldri bli lei

Sitte ved velkomstbordet

Se den vakre byen En dag

En dag

Folk har alltid vandret.

Alltid på jakt etter det det uoppnåelige hjemmet i horisonten.

Hva forteller oss at vi er velkomne?

Hva forteller oss at vi er hjemme?

Hvor er hjemme?

Hjemme forteller oss hvem vi er.

Hjemme forteller oss hva vi liker.

Det forteller oss hvem vi elsker.

Hva vi spiser.

Hva vi sier.

På hvilket språk.

Hjemme er hvordan solen skal føles på huden din.

Det er måten månen vipper på himmelen.

Måten stjernene sirkler i oven

Ingen ønsker å forlate jorden der de har røtter.

Luktene, lydene.

Smilene, det kjente.

Tryggheten i alt vi kjenner.

Av alt vi ble født og skapt av.

Men noen ganger.

Har vi ikke noe valg.

Vi må flytte.

Dette er den vanskelige delen.

Vi har alle flyttet fra våre hjem.

Vi har alle vandret uten å vite det.

Vi har alle flyttet til en annen planet.

En klimaendret planet.

En planet som er svært ulike en som mennesker noen gang har bodd på.

Og vi flytter alle dit nå.

Enten vi liker det eller ikke.

Og det betyr at alt vil endre seg.

Og vi kommer kanskje aldri hjem igjen.

Det eneste stabile som er igjen i denne verden

er i ferd med å fordampe.

Klimaet forandrer seg utover alt som er håndterbart.

Det er forventet at én av tre mennesker på planeten

vil miste hjemmet sitt på grunn av klimaendringer...

Milliarder av mennesker vil miste hjemmene sine.

Vi er i ferd med å delta i historiens største massevandring.

Myndigheter vet at dette er på vei,

men bygger ikke hjelpestasjoner og immigrasjonssentre.

De bygger murer og interneringssentre.

Etter hvert som ting blir verre og flere folk flytter,

blir ropene for muren høyere og høyere.

Dette stedet her. Gud velsigne USA.

Og jeg håper han bygger muren. Jeg håper han får pengene

Vi trenger den. Vi trenger en mur her.

Dette er ikke en lek. Det er USA.

Når 15 000 mennesker marsjerer oppover,

hvordan stopper du disse folkene?

Du klarer det ikke. Det finnes ingen...

Myndigheter over hele planeten investerer i grensesikkerhet

og fengsling.

Og murene betyr rasisme.

Militarisering.

Nasjonalisme.

Fascisme.

Denne siden er vår. Den er din.

TA USA TILBAKE

Så når vi må alle flytte, hvor drar vi?

Hvordan blir det når vi kommer dit?

Blir vi ønsket velkommen?

Vil vi ønske velkommen de som dukker opp ved døren vår?

Muren står for alt det hatet.

Men hva det det motsatte av en mur?

Vi inviterer deg til bordet vårt på demningen.

Det er ingen duk,

men hver tråd i våre historier vever et billedvev.

Menneskene ved dette bordet krysset mange elver for å komme hit.

Mennesker fra alle kontinenter fordrevet av klimaendringer.

Drar herfra for første gang

for å spørre

hvor er hjemme nå?

Sett deg ned sammen med oss og lytt til historiene våre.

Vi starter med en familie hvis paradis brant rundt dem.

Hei, jeg heter Ali.

Livet mitt var vakkert og velsignet.

Hjemmet vårt var så spesielt.

Under brannen, da vi ble fastlåst, satt vi alle fast.

Brannmannskapene satt også fast der oppe.

Og det er en sang.

En Bee Gees-sang, tror jeg, på radioen.

Propantanker eksploderte.

Den gikk slik "Stayin alive, stayin alive, ah ah ah."

Og så ba brannmannskapene oss

forlate bilene og løpe til nærmeste parkeringsplass

fordi flammene kom.

Stayin alive stayin alive

Det var dette.

Dette var min JBL PRX dual 15 professional-høyttaler.

Jeg jobber med lydforsterkning.

DJ-ing og slikt.

Det kom ingen offisiell advarsel.

-Så det var ingen advarsel? -Nei.

Ingen offentlige advarsler eller noe.

Du hørte bare eksplosjoner.

Bare konstante eksplosjoner.

Hørte propantankene begynte å gå i lufta.

Og da visste jeg at brannen var 1,6 km unna

Akkurat

Jeg ringer.

Rett der borte er hvor du kunne se brannen.

Den var oransje.

Hva var det de sa tallet var, rundt 800 fotballbaner?

Åtti fotballbaner i minuttet.

Det er digert. Det er raskt.

Dette var soverommet vårt.

Der borte ble hun født.

Hjemmet var det første hun kjente til.

Jeg så meg rundt og tenkte, hva tar jeg med meg?

Mhm.

Og jeg hadde babyen, vet du,

som gråt fordi hun var sulten.

Og samtidig prøver jeg å pakke for os alle.

Veien vi satt fast på gikk gjennom trærne her.

Vi kom på veien og satt øyeblikkelig fast i en trafikkork.

Vi kom oss ikke engang tre km fra huset.

Jeg satt i bilen.

Jeg tenkte bare at det er ikke slik jeg skal dø.

Jeg skal ikke dø slik.

Brakte akkurat en baby inn i verden.

Jeg skal ikke dø slik. Jeg har alle disse barna med meg.

Vi skal ikke dø slik.

Ali, Jason og deres familier var de heldige.

85 mennesker døde

og alt i Paradise brant opp.

På vår nye klimaendrede planet, er det varmere og våtere enn noensinne.

En vanlig skogbrann er nå et klimainferno.

Et glimt av dommedag.

Brente og deretter smeltede tåteflasker.

-Dekk. -Dashbord.

Laminatbenker, mikrobølgeovner.

LCD-TV-er.

-Parabolantenner. -Joggesko.

Plastbeholdere for økologisk ruccola til baby.

Kamera, klær.

Det eneste som ikke brant opp var parkeringsplasser.

Du kan sette handlevognen tilbake i vognbåsen,

men butikken er ikke lenger der.

Til slutt fikk politiet alle ut av bilene

og sa at vi var nå til fots.

Så alle på veien begynte å løpe.

De ba oss gå til parkeringsplassen.

Hele denne parkeringsplassen var full av evakuerte.

Først var det skikkelig skremmende.

Omgitt av brannen kunne vi ikke dra noe sted.

Det regnet glør.

Senere sa de at de hadde ryddet en sti.

"Har du fortsatt en bil, sett deg i den."

"Kjør rett frem. Ikke sving av."

"Du kommer til å risikere alle andre. Bare kjør."

Pustet dere inn mye røyk?

Ja. De hadde ikke masker.

Guttene mine hadde et tøystykke

hver som de brukte, og da jeg vasket dem senere,

var de så skitne.

Helt svarte.

Du så campingbiler overalt

eller i hagene til folk, som du kunne se at

folk bodde i.

Antallet fordrevne mennesker

som jeg hørte var 22 000.

Dette er vår tids flyktninger.

Klimaflyktninger

som bodde 50 km lenger ned i veien i en varebil i Chico.

Er dette en fremtid?

Den amerikanske drømmen kollapser rundt oss.

Fra hav til skinnende hav finnes det ingen sikkerhet.

Hvor er vi trygge?

Det finnes ingen geografiske svar.

Fra kyst til kyst,

branner, flommer, all slags ekstremvær.

Det amerikanske samfunnsfundamentet slår sprekker,

og alt går i oppløsning.

Byer i USA ødelegges raskere enn de kan bygges opp igjen.

Et hjerte som er

fylt opp som en søppelfylling

En jobb som sakte dreper deg

Blåmerker som ikke heles

Du ser så trøtt og ulykkelig ut...