Oceans

En gutt kommer løpende og spør:

"Nøyaktig hva er havet?"

"Hva er havet?"

Du kan svare med mye statistikk og latinske navn.

Men svaret er ikke noe du finner i en bok.

For å virkelig vite hva havet er,

må du se det selv.

Du må høre det.

Og smake på det.

Du må føle dets kraft.

For å virkelig kjenne havet...

må du leve det.

DE BLÅ HAV

Havet er enormt.

Og de fleste av oss får bare oppleve en liten del av det.

Ett perspektiv, som en haviguans,

glidende gjennom vannet på kysten av Galápagosøyene.

Født av en mirakuløs blanding av materie og energi,

er sjøen et gammelt sted.

Men det er mer enn bare et sted.

På et veldig virkelig vis, er havet levende.

Faktisk var det allerede

fullt av liv i milliarder av år

før forfedrene til dolkhalen

først krøp opp på stranden.

Alle slags skapninger fulgte etter,

og stirret mot himmelen med forhistoriske øyne.

Så, i løpet av én levealder,

mens menneskerasen strakk seg etter stjernene,

synes hele naturen å ha gått av hengslene.

Hvor hardt vi enn prøver, hvor langt og lenge vi ser,

har ingen noensinne sett et hav som vårt i verdensrommet.

Men vi har oppdaget nye galakser

her hvor vi minst ventet det, i havet vårt.

Går du dypt nok

og nært nok på innsiden av en vanndråpe,

er larven til et sjøpiggsvin som en asteroide.

Og et krepsdyregg

ligner en eksotisk og uutforsket planet.

I slagene til et nyfødt hjerte,

begynner en ny verden.

Tar du et steg tilbake,

er det lett å se hvordan selve livet startet

i vannets puls

og en skvett sollys og farge.

Litt etter litt

kom nye livsformer frem gjennom verdens vann,

de spredde og formerte seg,

tilpasset og utviklet seg.

Så langt øyet kan se,

nord og sør, øst og vest,

smiler havet mot himmelen.

Rører du så vidt ved overflaten,

finner du jagende flokker i en åndeløs jakt

nær Sør-Afrikas kyst.

Når alt er over,

vil delfinene, fuglene,

haiene og hvalene ha fått sitt,

men nok av sardiner overlever, så livet kan fortsette.

Da oppdagelsesreisende krysset hav på leting etter en ny verden,

visste de neppe hvilke underfulle begivenheter som fant sted

så nær dem.

Under skrogene deres, fløt Mobula-rokker

gjennom de samme strømmene som drev skipene deres frem.

Mens vinden rev i seilene over dem,

hvordan kunne de forestille seg de usette silkesjalene

som for gjennom vannet under dem?

Den utsøkte teppeblekkspruten.

Hvordan kunne de forestille seg skjønnheten og ynden

til havets overflod?

For noen få århundrer siden,

var store områder domenet til marine dyr.

Havet tilhørte dem.

Sjøløver koste seg i solen på uberørte strender.

Helt siden da, har havet fortsatt å mate oss,

kropp og sjel,

kilden til våre største historier og legender.

Knølhvaler sover fredfullt,

side om side og opp ned

i deres krystallklare vann.

Massive og majestetiske

glir de langs havbunnen

uten å forstyrre et eneste sandkorn.

Én generasjon følger den neste.

Og hver mor dytter forsiktig babyen sin til overflaten,

hjelper ham på vei opp for å puste.

Å bare vite at disse skapningen finnes

er ikke nok til å fortelle livshistoriene deres.

Da må man gå litt nærmere.

Og bli der litt lenger.

Man må se dem hoppe, snu seg og svømme.

Høre dem puste og bevege seg.

En sjøløves liv

handler like mye om lek som om jakt.

En skarv leter kanskje etter lunsj.

Men å jakte på en pinnsvinfisk handler kun om moro.

Tiden går sakte på en lat ettermiddag,

og den røde klippekrabben tripper forbi sjøløvene.

Sørafrikanske pelsseler på vei hjem fra jakten.

Hvithaien kjenner godt til vanene deres.

På Sør-Amerikas strender

har en gruppe spekkhoggere utviklet en metode

for å jakte på unge sjøløver.

Blåhvalen,

et halvt kvartal lang og med en vekt på 120 tonn,

knasker gode porsjoner

av en rekelignende skapning ved navn krill.

På en klar natt,

mens havet trekker sine hemmeligheter til seg,

danser måneskinnet på bølgene

og filtrerer ned til korallrevet.

Krabben er allerede ute og lusker.

Noen titter frem fra bak skallene for å se om kysten er klar.

Andre har funnet et gjemmested for å slå seg til ro for natten.

Lyden går faktisk lenger og raskere under vann.

Hvert sprak og klikk blir registrert og forstått.

En babyhais første finneslag.

Sandspruten idet en murene glir langs havbunnen.

Noen tripper rundt.

Andre tar dekning.

En eremittkreps som har lagt på seg litt

trenger et større bosted.

Noen spiser.

Noen prøver å gli inn i omgivelsene.

Noen merker territoriet sitt.

Opptatt med å ta ut med søpla,

er Sjøkneleren på vakt.

Han liker ikke inntrengere.

Så om han finner en,

se opp.

En havsnegl som kalles den spanske danseren

skjærer igjennom australske farvann som et flamencoskjørt.

For mange skapninger på denne planeten,

begynte livet i havet.

Noen har vendt tilbake til havet.

Dugongens forfedre levde på land.

Nå gresser han på undervannsengene.

Og plantene og blomstene og gresset han spiser

vokste en gang også på tørt land.

Den grønne skilpadden vendte også tilbake til havet.

Men en gang iblant

må de opp for å få luft.

Fra sjøen til stranden, og tilbake til sjøen.

Havskilpadder legger egg på stranden.

De klekkes om natten,

så babyene kan komme seg til vannet

uten problemer.

Men å bli født i dagslys er en annen sak.

Én av tusen når kanskje havet,

nok til at arten overlever.

Babyskilpadder er ingen store måltider for fregattfugler,

så de deler hovedretten med seilfisk.

Det er enn deling som foregår i havet.

Noen arter avhenger av hverandre.

Klovnefisken er immun mot sjøanemonens gift,

så den gjemmer seg i tentaklene.

Her nede er det som om naturen har prøvd på alt.

Hver farge.

Hver levemåte.

Hver form.

Den giftige steinfisken er hverken rask eller bevegelig.

Men tålmodighet og forkledning gjør ham til en fryktet rovfisk.